Dette er en elektrisk buss på gaten i Shanghai. De aller fleste elbussene i verden ruller rundt i Kina. (Foto: Ludger Heide)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Mer ekstremvær – nedbør og flom – utgjør en betydelig
trussel for infrastrukturen i transportsektoren.
Flom, ekstremnedbør og ras kan medføre at veier og jernbane
stenges ned oftere, samtidig som det må brukes store ressurser på å reparere og
oppgradere infrastrukturen.
Kostnader knyttet til klimaendringenes skader på offentlig
eid infrastruktur må inkluderes når klimarisikoen for transportsektoren blir
vurdert, men drøftes ikke inngående her.
Transportsektoren må levere de største klimakuttene når
Norge skal oppfylle 2030-målene. Sektoren påvirkes sterkt av politiske vedtak
på klimaområdet. Reguleringene kan bli vedtatt både på lokalt og nasjonalt
nivå.
Bompenger, nullutslippssoner og veiprising er eksempler.
Reguleringer vil også kunne påvirke konkurranseflaten mellom
lastebil, tog og skip i varetransporten.
Overgangen til nullutslipp i transportsektoren vil
representere store muligheter for verdikjeder som understøtter forandringene,
mens det vil være en trussel mot dem som representerer store utslipp.
Innretningen på skatter og avgifter, og ikke minst brå
endringer i ordningene, kan representere betydelig risiko for næringene
involvert. Et eksempel er verdiutviklingen på (brukte) biler, enten det er
personbiler eller kjøretøy som brukes til næringsformål.
Samtidig er aktiv bruk av avgiftssystemet nødvendig for å fremme de politiske endringene klimaforpliktelsene innebærer. Utviklingen i salget av elbiler viser at incentiver virker.
Når det gjelder personbiler, ser det ut til at elektrisitet vil være den foretrukne nullutslippsteknologien. For større kjøretøyer er bildet mer komplisert.
Elektrisitet, hydrogen og biodrivstoff vil kunne komme inn
og trolig fylle ulike roller.
Kostnadene for den enkelte aktør vil formes gjennom
kombinasjonen av tilgangen på teknologiske løsninger og reguleringer definert
av politikerne.
Verdiutviklingen på kjøretøyer vil kunne påvirkes sterkt. Kompetanse – både om de teknologiske skiftene og politikken som omkranser feltet – vil være svært viktig.
Det er grunn til å tro at kjøpere av transporttjenester,
både offentlige og private, i økende grad vil stille krav om at transporten
skjer med nullutslipp eller at den i første omgang blir fossilfri.
De store kollektivselskapenes mål om klimagassreduksjoner er
eksempler på denne trenden. Det er et uttrykt politisk mål at det offentlige
skal bruke sin innkjøpsmakt til å fremme lavutslippsløsninger.
Også i privat sektor vil trenden om å kjøpe inn varer og
tjenester med lave/null utslipp trolig forsterkes.
Dette gir store muligheter for leverandører av nullutslippsløsninger, enten det gjelder biler, busser eller båter. Det er innen transportløsninger til bruk i sjøtransport at det ligger best til rette for utvikling av industri i Norge.
Omdømmehensyn vil trolig virke i retning av at nullutslipp eller fossilfri får fortrinn – med de trusler og muligheter dette representerer for aktører i næringen.