Statoils beslutning om å bygge ut Hywind-prosjektet i Skottland er et stort steg for en fornybarteknologi som kan spille meget stor rolle i verden – og for Statoils muligheter til lønnsom vekst i en fornybar fremtid.

Offshore vind er en teknologi som kan få stor betydning i mange deler av verden, fordi turbinene kan plasseres på dypt hav utenfor store befolkningskonsentrasjoner. Dette er flytende offshore vinds store konkurransefortrinn mot bunnfaste installasjoner. Kommer kostnadene ned, så kan flytende offshore vind tilbys som en attraktiv løsning i mange deler av verden. Statoil har ledertrøyen. Derfor kan denne teknologien også bidra til å holde Statoil flytende i en fremtid der olje får mindre betydning, og jakten på CO₂-frie inntektsstrømmer tiltar.

For lønnsomheten i offshore vind-prosjekter er det avgjørende å finne geografier der rammebetingelsene er gode, og myndighetene er til å stole på. Storbritannia er et slikt sted, i likhet med Danmark. Statoils fornybarsjef Irene Rummelhoff forklarer i dette intervjuet med Sysla Grønn hvordan offshore vind nå ser ut i forhold til oljeprosjekter.

Hywind-prosjektet i Skottland innebærer at det skal bygges fem vindturbiner a 6 MW. Investeringen er to milliarder kroner og prosjektet kan gi strøm til omkring 20.000 britiske husstander. Det er skotske myndigheters støtteordninger for utbygging av fornybar energi som gjør det mulig for Statoil å bygge prosjektet. Statoils prosjekt i Skottland er altså fortsatt en pilot. Med 30 MW er det ikke noe stort prosjekt målt mot bunnfaste offshore vindprosjekter på 3-400 MW. Men så er altså fortsatt teknologien på et steg der det gjelder å lære og derfor skynde seg langsomt.

Statoils fornybarsjef Irene Rummelhoff sier at kostnadsreduksjonene er 60-70 prosent målt mot den første Hywind-piloten Statoil bygde utenfor Karmøy. Den sto ferdig i 2009, kostet 400 millioner kroner å bygge, og fikk en støtte fra Enova på 59 millioner kroner.

De siste fem-seks årene har Statoil arbeidet med å komme videre fra den første piloten ved Karmøy. Det var lenge snakk om at Maine i USA skulle bli destinasjonen for prosjektet, men det endte altså i Skottland. Norge har aldri vært et alternativ, og det er synd. Hvis Jens Stoltenbergs daværende regjering hadde lagt til rette for dette allerede i 2010/11, ville veien til gjennomføring av steget som nå realiseres i Skottland trolig vært lettere. Dessuten ville prosjektet blitt bygd i norske farvann, ikke i britiske. Men Olje- og energidepartementet har siden Ola Borten Moes tid vært uinteressert i å utvikle offshore vind i Norge. Årsaken er blant annet at offshore vind betraktes utelukkende fra et energiståsted, og ikke fra et næringsutviklingsståsted. Fra energiståsted gir ikke offshore vind noen mening i Norge, mens bildet er annerledes hvis nærings- og teknologiutvikling er utgangspunktet.

Poenget med Hywind også i prosjektet som nå gjennomføres er teknologiutvikling, ikke stor kraftproduksjon. Det er foreløpig ikke kjent eksakt hvor mye støtte Statoil får fra britiske myndigheter over prosjektets levetid. Subsidiene er betydelige. På mange måter kan skottenes støtte til Hywind sammenliknes med Enovas støtte til Hydros aluminiumsprosjekt på Karmøy. Der er subsidien godt over milliarden. Norske myndigheter har valgt vekk offshore vind, men satser altså stort på klimatiltak i kraftforedlende industri.

Når det gjelder fremtiden til offshore vind globalt, spiller det kanskje ikke noen rolle at Norge har valgt en slik linje. På den andre siden er Norge og norsk leverandørindustri tjent med at Hywind har tydelig norsk flagg, og at teknologien modnes og kommersialiseres så raskt som råd er.