Norge har høye klimamål – men ingen plan som virker
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Problemet i norsk klimapolitikk er ikke manglende ambisjoner. Problemet er mangelen på realistiske forventninger, planer og virkemidler som faktisk fungerer.
Siden 1990 har Norge redusert de samlede klimagassutslippene med magre 12–14 prosent. Æren for at tallet ikke er null, tilhører blant annet norsk industri, som alene har kuttet sine utslipp med over 40 prosent. Utover dette har det vært spredte lyspunkter, men ingen helhetlig suksess.
Nå har vi forpliktet oss til minst 55 prosent kutt innen 2030. Det betyr at vi har brukt over 30 år på å gå en fjerdedel av veien, og forventer å ta de resterende tre fjerdedelene på under fire år.
De enkleste kuttene er tatt. Riksrevisjonen har gjentatte ganger pekt på svake styringssignaler, og regjeringens egne beregninger bekrefter et gapende svelg mellom ord og handling. Likevel gjentas mantraet om at målene er innen rekkevidde, bare vi «holder trykket oppe».
Vi kan ikke fortsette å late som om vi er på vei til målet. Det svekker folks tillit til klimasaken og det politiske systemet.
Da Stortinget tok livet av klimamålet
Ambisjon og mål uten virkemidler som virker
Norsk klimapolitikk hviler på tre elementer: CO₂-prising, EUs kvotesystem og statlige støtteordninger. Summen av dette leverer ikke de resultatene som var forventet.
CO₂-prisen øker, men den er fortsatt for uforutsigbar til at bedrifter og andre aktører tør å ta store, irreversible investeringer i ny teknologi. Kvotesystemet sikrer kutt i Europa samlet, men gjør det samtidig mulig for Norge å kjøpe seg ut av omstilling på hjemmebane.
Det er kostnadseffektivt på papiret, men det bygger verken ny grønn industri eller varige arbeidsplasser her til lands. Kvoter kan for eksempel brukes til olje- og gassaktiviteter som har begrenset levetid fremfor det som skal være langvarig.
Nesten halvparten av EUs klimakvoter deles ut gratis – slik fungerer det
Samtidig er Norges utgangspunkt annerledes enn Europas. Kraftsystemet vårt er allerede fornybart; vi har ingen kullkraftverk å legge ned for å bedre statistikken. De kuttene vi har igjen, er mer komplekse og dyre. Nettopp derfor kreves det en langt mer presis politikk enn i dag.
Fra mål til investeringer
Klimapolitikken må handle mindre om å belaste eksisterende virksomhet, og mer om å utløse investeringer og endringer. USAs forrige administrasjon forstod dette gjennom sitt massive stimuleringsprogram (Inflation Reduction Act), og EU beveger seg i den retning. Hva gjør Norge?
De kuttene vi har igjen, er mer komplekse og dyre. Nettopp derfor kreves det en langt mer presis politikk enn i dag.
Målet må være rammebetingelser som gjør det lønnsomt å bygge ny lavutslippsindustri, ikke bare gjøre gamle utslipp dyrere. Dette handler ikke om å kaste mer statlige subsidier etter ulike prosjekter.
Statens pengebruk må få lavere risiko, og private investeringer må få større forutsigbarhet. Kanskje er det viktigste staten kan gjøre, å fastsette riktige rammebetingelser for grønn industri og sørge for god tilgang på ren energi.
Norges mulige ambisiøse rolle
Norge står for rundt 0,1 prosent av globale utslipp. Vi redder ikke klimaet alene ved å kutte hjemme, spesielt ikke hvis det betyr å flytte virksomheter ut av landet til land med høyere klimagassutslipp.
Vårt kanskje viktigste bidrag er å utvikle teknologiske løsninger, sirkulære forretningsmodeller og grønne forbruksmønstre som kan skaleres ut i verden.
Derfor må vi prioritere sektorer der Norge har fortrinn og er skalerbare, som maritim industri, prosessindustri og karbonhåndtering, og sikre at de utvikles videre.
Redusert CO2-avgift: Rederier dropper grønn satsing
Kraften må prioriteres
En av de største blindsonene i dagens klimapolitikk er mer fornybar kraft og nettkapasitet. Etterspørselen vil kunne øke kraftig fremover – ikke minst drevet av elektrifisering, som jo er et klimatiltak. Ren kraft må ses som et nyttig virkemiddel og en forutsetning for omstillingen.
Denne kraften skal brukes fornuftig, og den må videreutvikles. Manglende nett- og kraftkapasitet er en utfordring for klimasaken og for utviklingen av norsk industri og næringsliv. Avveiningen mot naturvern må finne en riktig balanse.
Forutsigbarhet er avgjørende
En utfordring for investeringer i dag er rammevilkår og politisk risiko. Kraftpriser, skatter, avgifter og støtteordninger endres for hyppig og uforutsigbart. Det gjør langsiktige grønne investeringer og omstilling vanskeligere.
Skal vi lykkes, må staten tilby stabile og forutsigbare rammebetingelser over tid.
Norge ikke alene om avgiftskutt for drivstoff – 24 EØS-land har gjort det samme
Grønn omstilling må ha som mål at nye virksomheter skal stå på egne ben etter en innkjøringsfase. Da er forutsigbare og støttende rammevilkår en forutsetning.
Valgene og veien fremover
Spørsmålet er derfor om vi tør å se på målene og andre virkemidler. Klimaomstillingen er enormt krevende for samfunnet, og det vil måtte ta tid. Hvis det er slik at målene er altfor ambisiøse, kostbare og ikke gir tiltenkte resultater, blir de kontraproduktive.
Hva som er et riktig mål, og hvordan en realistisk gjennomføringsplan ser ut, må diskuteres åpent. Første skritt er å slutte å oppføre oss som om alt går etter planen.
Akkurat nå har Norge en klimapolitikk med svært høye ambisjoner. Og altfor lav gjennomføringsevne.
Med altfor høye mål og manglende realistiske planer oppnår vi mindre enn om klimapolitikken er mer tilpasset, gjerne fortsatt ambisiøst. Motstanden mot klimatiltak har økt og oppslutningen faller i samfunnet. Reportasjer i media og politiske debatter bærer preg av dette.
For akkurat nå har Norge en klimapolitikk med svært høye ambisjoner. Og altfor lav gjennomføringsevne.
Vi har et styringsproblem – og vi trenger realistiske mål – som utløser grønne investeringer og handlinger. I dag skyver vi omstillingen foran oss.
Og det bør vi vel diskutere – på ærlig vis.
Spørsmål og svar om Norges klimamål
