I Europa er det for tiden strekk i laget på flere politikkområder. I klima- og energipolitikken går strekket mellom vest- og nord-europeiske land med høye ambisjoner om utslippskutt og øst-europeiske land som knapt har noen ambisjoner. Det er talende at EU først i slutten av september – etter både USA og Kina, og etter at Polen hadde truet med å blokkere – gav sin formelle tilslutning til Paris-avtalen.

Klarest kommer strekket fram i synet på det europeiske klimakvotesystemet (ETS). ETS ble etablert i 2003, som det første klimakvotesystemet i verden. Det skulle være hjørnestenen i den felleseuropeiske politikken for å kutte utslippene av CO₂.

Kvotesystemet har mange fine egenskaper. Det setter en felles europeisk pris på CO₂-utslipp for kraft- og industrisektorene i Europa. Dette sikrer at utslippskuttene skjer der de kan skje billigst. Det igjen betyr at Europa kutter utslipp til en lavest mulig kostnad, noe som i sin tur frigjør økonomiske ressurser til innsats på andre områder.

EUs kvotesystem har vært en suksess i den forstand at det har blitt kopiert over hele verden, fra Kina og Sør-Korea i øst, til California i vest.

Men kopiene virker nå bedre enn originalen. I dag er prisen for å slippe ut ett tonn CO₂ i California rundt 80 kroner. I Europa er kvoteprisen under halvparten, vel 40 kroner. Canada lanserte en nasjonal CO₂-skatt for kort tid siden. Den starter på rundt 60 NOK i 2018 og skal økes til rundt 300 kroner i 2022.

Den europeiske kvotebalansen falt sammen under det økonomiske tilbakeslaget i 2009, og kvoteprisen har siden bare fortsatt nedover. Hadde det ikke vært for at bedrifter holder kvoter bl.a av likviditetshensyn, hadde prisen i dag vært null.

Så kan man si at det ikke gjør så mye. De lave prisene er bare et uttrykk for lav økonomisk aktivitet og at Europa har opparbeidet en stor, subsidiedrevet, overkapasitet i kraftbransjen.

Det er riktig. Men det er likevel feil. Når kvoteprisen over år ikke gir noe styringssignal verken til investorer eller forbrukere, mister systemet over tid sin relevans. Med en pris på 40 kroner er det knapt noen der ute som gjør noe for å redusere utslipp basert på kvoteprisen. Resultatet er at kullforbruket har økt i Europa.

Det åpenbare svaret er å stramme inn antallet kvoter. Men der ligger også problemet. En innstramming må støttes av et kvalifisert flertall av europeiske land. Langt på vei bestemmes dermed progresjonen i den europeiske klimapolitikken i dag av polsk høyreside. Det blir det lite progresjon av.

Det er enkelt å forstå de øst-europeiske landene. De har svakere økonomi og er mer kull-avhengige enn landene i Vest-Europa. For dem vil en høy karbonpris koste mer.

Det er likevel et åpent spørsmål om vi nå er i en langsiktig politisk likevekt. Er det hensiktsmessig at et kontinent som er så uensartet i økonomisk utvikling og næringsstruktur sikter mot en felles CO₂-pris? Argumentene er langt på vei de samme som i spørsmålet om en felles valutaunion.

I forbindelse med revisjonen av kvotesystemet nå i høst, har Frankrike foreslått et prisgulv for kvoteprisen. Samtidig har de varslet at om forslaget faller, noe det trolig gjør, er de innstilt på å innføre et nasjonalt prisgulv for kraftsektoren i Frankrike. Storbritannia har allerede innført et prisgulv. I Finland er det tatt til orde for at også de nordiske landene bør innføre prisgulv for CO₂ fra kraftsektoren. For Norge, som har en utslippsfri kraftsektor, vil et slikt forslag være enkelt å støtte.

Den mest effektive måten å kutte utslipp på er et velfungerende ETS. Og i alle tilfeller bør ETS fortsatt ligge i bunn. Men kan hende er tiden ute for rene og ranke løsninger.

Klarer vi ikke få en skikkelig pris på utslipp av CO₂ i hele Europa, bør vi kanskje gå for en skikkelig CO₂-pris i de delene av Europa der vi klarer det. Det fins tunge argumenter både for og imot. Men det er verdt å reflektere over.

Twitter: følg meg på @lundkjetil