CDM-systemet for kvotekjøp fra utviklingsland, som Norge benytter i stor grad for å nå regjeringens klimamål, åpner for at kullkraftverk kan støttes gjennom kvotesalg dersom de bygges på en litt renere måte enn de ellers ville ha blitt bygd. Det kan f.eks. gjelde effektiviserings-tiltak som gjør at man får flere kWh ut av en gitt mengde kull man brenner. Til nå har flereindiske og kinesiske kullkraftverk blitt godkjent for klimasubsidier gjennom denne mekanismen. Til sammen vil disse kraftverkene kunne motta klimasubsidier fra rike land på opp mot en halv milliard Euro – fire milliarder kroner.

Å gi kullkraftverk klimasubsidier er kontroversielt av to grunner. For det første er det mye som tyder på at metoden man bruker for å beregne hvor mange kvoter (og dermed hvor mye støtte) kraftverkene skal få, er altfor slapp slik at de tildeles for mange kvoter de kan selge videre. Beregninger viser at kullkraftverkene som har fått klimapenger kan ha fått 50 – 60 prosent mer kvoter enn de hadde rett på. Det har ført til at man nå har satt i gang en intern gjennomgang av regelverket, og midlertidig stoppet godkjenning av nye slike prosjekter i FN-organet som styrer dette (CDM Executive Board, et organ under Kyoto-protokollen). For det andre er det selvsagt kontroversielt i seg selv å støtte og dermed øke lønnsomheten til nye kullkraftverk som har en levetid på flere tiår framover.

Selv om det kanskje stemmer at de med klimastøtte bygges marginalt renere enn de ellers ville blitt bygd, vil de i mange år slippe ut store mengder CO₂. Klimapengene bør istedet brukes på å støtte helt ren energiproduksjon.

Norge støttet i sin tid å la kullkraft bli subsidiert gjennom kvotesystemet. Kanskje på tide å trekke den støtten?