«Caset» for grønn omstilling har aldri vært sterkere
Det er store fordeler ved et raskere tempo i klima- og energiomstillingen.
Solenergi kan bygges ut raskt. Det er et stort fortrinn i land som vil redusere avhengigheten av (importert) fossil energi. Bildet er fra Karbala i Irak. (Foto: Anmar Khalil, NTB/AP)
Et grønt skifte i verdens energisystemer vil kutte klimagassutslippene, styrke energisikkerheten, dempe prisvolatilitet, og på sikt gi reduserte kostnader.
Samtidig vil energitransisjonen svekke makten til ledere som Vladimir Putin, Donald Trump og saudiarabiske fyrster.
Det er ingen dårlig meny.
Men den fordrer høye og økende investeringer i alle slags tiltak som over tid tar ned behovet for fossil energi, kull, olje og gass.
Leveransen av nyttige energitjenester vil være omtrent den samme enten vi velger «Fossil first», «Pragmatism» eller «Climate first», ifølge høstens scenarioer fra Rystad Energy.
I «Global Energy Scenarios 2026» viser Rystad Energy tre mulige veier for det globale energisystemet frem mot 2050. Elektrifisering av alle slags energitjenester gjør at energien som kommer til nytte – altså den som gjør at husene våre er varme og at bilene går – er kjernen i «Climate first». Når «alt» elektrifiseres, trengs det mye mindre olje, kull og gass enn i «Fossil first».
Den store forskjellen handler ikke om nivået på energitjenester, men om hvor store klimagassutslippene – og dermed temperaturøkningen – vil være noen tiår frem i tid.
Dessverre er det ingen velorganisert og harmonisk verden som står rede til å sette inn innsats for å møte de «lange» problemene klimatrusselen representerer. EU sier i sin nye klimatilpasningsplan at landene må forberede seg på 3 graders oppvarming, og investere i lys av det.
Det kommer til å koste penger for land der store budsjettunderskudd og svak økonomisk utvikling er en del av forklaringen bak de voldsomme opptøyene vi har sett i høst. Det er verst i Frankrike, der Marine le Pen leder på målingene.
Kommentator i Energi og Klima og ansvarlig redaktør for Norsk klimastiftelses publikasjoner. Kontakt: anders.bjartnes@energiogklima.no
#Klimalederen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Et eksempel på at det står dårlig til med det multilaterale samarbeidet, er at arbeidet i FNs klimapanel lammes av budsjettkrangling og strid om tidsplaner for lansering av neste rapport. Her er Kina og India på lag med sinkene, sammen med store fossilprodusenter.
Samtidig er forventninger om smarte «dealer» mellom amerikanske og russiske selskaper på bordet når Trumps Ukraina-utsendinger møter Putin og hans folk. Både Russland og USA ønsker å holde resten av verden fast i en fossil felle så lenge det går.
Raske endringer «nedenfra»
Når det gjelder utviklingen i energiomstillingen, er den mindre dyster på bakken enn i det globale klimadiplomatiet.
Ifølge IEA, gjengitt hos Statkraft, vil de samlede energiinvesteringene i verden i år være på 3400 milliarder dollar. To-tredeler av dette, omkring 2200 milliarder dollar, vil gå til investeringer innen fornybar energi, kjernekraft, kraftnett, energieffektivisering og elektrifisering – altså sektorer som bidrar til omstilling.
Omkring to-tredeler av energiinvesteringene går til sektorer som fremmer omstilling vekk fra fossil energi. (Kilde: Statkraft)
Elbilenes markedsandel øker i så godt som hele verden, utenom i USA. Hormuz-krisen har medført voldsomme prisøkninger på bensin og diesel, og dette driver markedene.
I scenarioene sine viser Rystad Energy en veldig interessant forskjell mellom syttitallets energikrise og den verden står i etter Hormuz-krisen.
Elektrisitet et reelt alternativ
Energitjenester levert ved hjelp av elektrisitet kan nå faktisk erstatte olje og gass, og teknologiene som har kommet til siden syttiårene kjennetegnes ved at de kan implementeres raskt – slik som solceller på hustak, batterier og smarte styringssystemer. Også på den fossile siden av likningen går mye fortere enn før.
På syttitallet krevde alle tilgjengelige tiltak, bortsett fra sparing, stort sett lange ledetider.
Omstillingen var derfor dømt til å gå sakte. Slik er det ikke lenger.
Endringer i energisystemet kan skje mye raskere nå enn på syttitallet, fordi flere teknologier har kortere ledetider. (Kilde: Rystad)
Tvert imot kan endringer skje raskt, hvis mange gjør det samme samtidig. Det er nøkkelen til raske endringer. I første rekke er det kombinasjonen av solenergi og batterier som muliggjør dette teknologiske spranget.
Ukraina setter eksempel
Dette er en fortelling som viser en ytterst viktig side ved energiomstillingen, nemlig at det ikke bare handler om å gå fra fossilt til fornybart – men også fra trege «enveis» og sentraliserte systemer til mer desentralt baserte systemer. Jeg kalte for mange år siden denne overgangen «fra Sovjet til internett». Det var lenge før Russlands fullskala krig mot Ukraina, men nå er det nettopp ukrainerne som står i spissen for en slik forandring. Michael Liebreichs podkaster etter et nylig besøk i Kyiv forteller om hvordan Ukraina – under den pågående krigen – bygger om sitt energisystem til å bli mer fornybart og desentralt. Det gjør at lokale fornybare ressurser kan utnyttes, og fordi det er fordelt på mange små enheter, er det vanskeligere å bombe i stykker enn når noen få store kraftverk leverer strømmen.
Det øker energisikkerheten og gjør ukrainerne mindre sårbare, men det løser ikke behovet for oppvarming vinterstid.
I mange deler av verden gjør den samme teknologien det nå mulig for folk å ordne seg selv – fordi de ikke orker å vente på korrupte og sendrektige myndigheter.
Energitransisjonen kutter utslipp, men flytter også på makt og penger.
Importland og eksportland skiller lag
Et veldig interessant poeng i rapportene Rystad Energy, DNV og Statkraft har kommet med i høst, er hvordan importører og eksportører av fossil energi ser ut til skille lag når det gjelder tempo og styrke i omstillingen.
For importører av olje og gass betyr mer fornybar energi større energisikkerhet og lavere regninger. Derfor er insentivene til å akselerere omstillingen mye sterkere hos importører enn hos eksportører.
Å redusere avhengigheten av importert fossil energi er i disse landene et svært godt argument både for investeringer i fornybar energi, i noen land kjernekraft, og elektrifisering av sluttbruk – gjennom for eksempel elbiler. Omstilling reduserer importavhengigheten, demper effekten av nye prissjokk, styrker energisikkerheten, og kutter klimagassutslipp.
Rystad tegner tre scenarioer. I «Pragmatism» ser vi tydelig hvordan eksport- og importland skiller lag. (Kilde: Rystad)
Aller tydeligst blir forskjellen mellom eksportøren USA og importøren Kina. Amerikanerne, under Donald Trump, mener de kan dominere verden gjennom et overtak innen fossil energi, mens kineserne har skaffet seg forsprang innen alle teknologier som kan dempe bruken av olje og gass. Dette er en konfliktlinje mellom «petrostater» og «elektrostater».
For eksportører betyr høyere priser på petroleumsprodukter at inntektene går opp – de er vinnere i bildet vi har sett i årene siden Russland angrep på Ukraina og i 2026 under Hormuz-krisen. Norge har de siste årene hatt langt høyere olje- og gassinntekter enn det som var tilfelle før 2022, og Equinors resultater for 3. kvartal viser en solid Hormuz-bonus.
For importører – som EU – er situasjonen den motsatte – regningen øker, kostnadene går opp. Prisøkningene på gass siden USA og Israels angrep på Iran har kostet EU mellom 18 og 33 milliarder euro, ifølge en ny rapport fra Acer.
Det er altså ikke så rart at EU-kommisjonens leder Ursulua von der Leyen og EUs energikommisær Dan Jørgensen snakker om behovet for å utvikle ren og hjemmelaget energi – som alternativ til kostbar import.
I diskusjonen om EUs nye Arktis-strategi bør vi i Norge merke oss denne holdningen.
Vi i Norge, som er et eksportland, må forsøke å sette oss inn i hvordan bildet ser ut fra importørers ståsted.
EØS-penger til grønn omstilling
Det er tendenser til at EUs energiomstilling snakkes ned, mens det som har skjedd siden Russlands angrep på Ukraina vitner om en ganske kraftfull innsats.
Slik har sammensetningen av kraftproduksjonen i EU utviklet seg de siste årene. Sol og vind tar større andeler.(Kilde: Ember)
EUs gassforbruk er omkring 20 prosent lavere i år enn i 2021, men nedgangen i år ble dempet på grunn av en spesielt varm sommer og svekket produksjon av kjernekraft og vannkraft. Mer solenergi tar ned gassforbruket på dagtid, men foreløpig lite på kveld og natt. Mer batterier og fleksibilitet i forbruket kan gjøre at solenergien erstatter mer gass.
Det store spørsmålet fremover er hvor fort den videre nedgangen i EUs gassforbruk vil skje.
Og det er helt riktig som utenriksminister Espen Barth Eide sier til Energi og Klima; At Norge på nytt åpner EØS-pengesekken overfor Ungarn er et bidrag til at Russlands makt i Europa reduseres. EØS-pengene til Ungarn skal i stor grad gå til grønne energiprosjekter.
Europeiske erfaringer viser at prisvolatiliteten reduseres når gass spiller en mindre rolle i prisdannelsen for strøm, og prisene er lavere i land som har investert mye i fornybar energi (Spania) enn i land med store etterslep (Italia).
Investeringer gir store besparelser
Nesten all energiomstilling kjennetegnes ved at det gjøres investeringer som sparer driftskostnader på sikt. Dette gjelder investeringer som tar ned energibehovet, som isolering og utbedring av bygninger. Det gjelder investeringer i fornybar energi, som kutter behovet for kull og gass i elektrisitetsproduksjon. Det gjelder investeringer som gjøres for å effektivisere sluttbruken av energi, som i varmepumper eller elbiler.
Poenget er at energitjenester slik kan leveres med lavere klimagassavtrykk og lavere driftskostnader.
Men det forutsetter altså svært store investeringer.
Rystads scenarioer viser at et globalt fossilt energisystem (Fossil first) på kort sikt er billigere enn et system som omstilles i tråd med klimamålene (Climate first). I det fossile systemet er investeringene lavere, men over tid betaler høyere investeringer seg fordi driftskostnadene går ned. På lengre sikt utjevnes derfor kostnadene.
Riktignok advares det mot at nye avhengigheter kan oppstå, knyttet til kinesisk dominans i viktigere «grønne» verdikjeder.
Når det gjelder energisikkerhet og importavhengighet vinner klimascenarioet over det fossile alternativet.
Og når det gjelder klimagassutslipp og bærekraft er det ingen tvil om hva som er den gunstigste veien.
Egentlig burde veivalget være enkelt. Rask reduksjon i klimagassutslippene kutter byrdene vi legger på fremtidige generasjoner, og på kjøpet styrkes energisikkerheten og som bonus svekkes makten i hendene på Trump, Putin og deres kompanjonger verden over.
