Det store bildet: Selv om styrkeforholdet på rødgrønn side ser ut til å være varig endret i Aps disfavør, vil Aps program være en svært viktig del av grunnlaget for en eventuell rødgrønn regjering etter valget. Er en regjering ledet av Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg best egnet til å kutte klimagassutslipp og skape vekst i nye og grønne næringer?

Min analyse: Aps programutkast preges av Jonas Gahr Støres ønske om å finne formuleringer og politiske løsninger som kan favne hele arbeiderbevegelsen og bygge bro over det store komplekset av motsetninger klima- og energipolitikken representerer.

Jeg skrev da Høyre la frem sitt programutkast at det kan bli vanskelig å se forskjell på Jonas Gahr Støre og Erna Solberg i klimapolitikken. Det er ganske stort sammenfall når det gjelder satsingsområder, som karbonfangst, hydrogen, havvind osv. Men Ap vil ha «mer stat» enn Høyre.

Ap vil for eksempel «utvikle og forsterke det statlige eierskapet» ved at staten skal kunne gå i «partnerskap med private eiere for å sikre langsiktig eierskap og kapital, slik at vi utvikler selskaper med stort potensial i Norge».

Høyre har gjennom syv år i regjering ikke har vist seg som et ivrig privatiseringsparti når det gjelder nedsalg i statlige selskaper. Men Ap signaliserer i motsetning til Høyre at partiet kan tenke seg å gå inn i nye selskaper med statlig kapital. Det kan sikre at grønne vekstselskaper ikke kjøpes opp og forsvinner ut av landet. Dette kan være strategisk riktig og klokt. Nedsiden er at staten kan blir presset inn i redningsoperasjoner for selskaper som har sett sine beste dager.

Aps program har plukket opp ideer som stammer fra tankesmien Agendas arbeid med klima- og energipolitikken, der representanter for Ap, SV, Sp og MDG har samarbeidet. Dette handler for eksempel om konkrete mål for eksportvekst i sektorer utenom oljen, om kraftig vekst i hydrogenproduksjon, og om å utvikle bærekraftig fôrproduksjon til oppdrettsnæringen. Dette er «missions» eller samfunnsoppdrag der staten setter mål og samarbeider med private aktører om å nå dem. Slik kan nye og grønne verdikjeder komme til erstatning for de gamle og grå. Men denne måten å drive frem nye løsninger på er ikke forbeholdt partier på venstresiden. Hydrogen-løftet Erna Solberg la frem forleden, er bygd på samme lest.

Når det gjelder virkemiddel-paletten i klimapolitikken utover synet på eierskap, er ikke forskjellen på Ap og Høyre veldig stor. Ap er riktignok hakket hvassere enn dagens regjering når det gjelder løfter om økt CO₂-avgift. Det er et viktig og langsiktig styringssignal.

55 prosent kutt til 2030 og karbonnøytralitet 2050 er målene Ap streker opp. 2030-målet skal nås i «samarbeid med EU». Programformuleringen er altså ikke et hinder for å ta i bruk såkalte fleksible mekanismer, selv om Ap de siste årene har vært mer restriktive med dette enn regjeringen. Troen på kvotehandel som dominerte i Jens Stoltenbergs tid som Ap-leder, er det ikke mye igjen av i Støres programutkast.

De store og dyre satsingene på klima- og energifeltet handler om hvordan man kan få løftet havvind, CO₂-fangst og hydrogenproduksjon. Når det gjelder havvind, ønsker Ap en «skattereform som gjør det mer attraktivt å investere i klimavennlige næringer». Høyre vil etablere en «finansieringsordning som bidrar til å utløse investeringer i storskala flytende vindkraft». Her trenger begge de to store partiene drahjelp. Klimaomstillingsutvalgets ide om en omstillingsavgift i oljesektoren kan være en finansieringsmodell.

I oljepolitikken sier Ap-programmet egentlig ikke noe annet enn «stø kurs», men politikken selges inn med mål om nullutslipp i produksjonen. Aps mål er 50 prosent kutt til 2030 og «netto null» i 2050. Slik skal oljeindustrien «utvikles, ikke avvikles». Det vises også til at klimarisikoen skal reduseres, men Ap sier lite om hvordan det skal skje.

Elektrifisering er oppskriften på å gjøre oljeproduksjonen utslippsfri. Utfordringen er at det krever store mengder fornybar strøm. Havvind er et alternativ, men det blir betydelig dyrere enn å hente strøm fra land.

Aps program er et forsøk på å lage en troverdig fortelling om Norges veivalg på tyvetallet. Det er mye offensiv klima-, miljø-, energi- og næringspolitikk i utkastet. Klima og natur kobles med vekst og sysselsetting på en måte som har til hensikt å vise at det ikke er noen motsetning her; tvert imot er det grønne jobber som er fremtidens sikre jobber.

Men nær alle poster forutsetter at det er mye og billig ren strøm tilgjengelig. Summeres det økte kraftbehovet, så ser man at det kreves veldig mye ny strøm. «Det som kan elektrifiseres, skal elektrifiseres», heter det.

Det vanskelige spørsmålet er derfor hvordan det skal skaffes nok strøm både til elektrifisering av oljen, elektrifisering for å kutte utslipp, samt oppbygging av ny grønn industri for økt eksport og nye jobber. Hydrogen, batterifabrikker, karbonfangst, datalagring – all grønn industri har til felles at det kreves mye ny strøm.

I programutkastet sier Arbeiderpartiet at partiet vil ta mer hensyn både til natur og lokal verdiskaping, men det vil også «bygge ut mer fornybar energi i Norge». Den billigste måten å gjøre dette på, er å bygge ut mer vindkraft på land. Men det er også kontroversielt, for å si det forsiktig.

I Rogaland vil Rødts Mímir Kristjánsson stoppe «vindturbinenes herjinger i norsk natur». Hans syn finner gjenklang i de fleste partier, ikke minst i SV.

I Hordaland er det frykt for at elektrifisering av oljeplattformer vil stoppe utbygging av landbasert grønn industri, slik Aps Ruth Grung har advart om. Hun vil prioritere grønn industri på land, fremfor elektrifisering av oljen.

Hvordan det skal skaffes nok fornybar elektrisitet til alle formål, og på hvilken måte den skal prioriteres brukt, blir fort en enda større strid fremover. Kraftprisene, både for industri og forbrukere, vil også raskt kunne øke.

Her er det nødvendig å balansere mange ulike hensyn. Det er som kompromissmaskin at Arbeiderpartiet har hatt sin historiske styrke, men den rollen er tung å bære når det gnages fra alle kanter.

Hva skjer videre? Programutkastet skal nå til behandling i partiorganisasjonen og endelig vedtas på landsmøtet 15.-18. april 2021.