Derfor bør alle langsiktige tiltak og pakker rettes inn mot
andre sektorer enn oljen. Det er i sektorer som kan bidra til nullutslipp at det
vil være vekst, mens vi i fossilenergi vil se kamp om andeler i et fallende marked.
Bakgrunnen: Korona-viruset betyr en kraftig reduksjon
i etterspørselen etter olje, særlig fra Kina. Andre deler av økonomien, som
reiselivet, rammes også hardt. Fordi ingen vet hvor alvorlig korona-utbruddet blir,
og hvor lenge det vil være, er det umulig å si hvor stor effekten blir på
verdensøkonomien.
IEA skriver i sin oljemarkedsrapport at etterspørselen etter olje vil falle med 2,5 millioner fat om dagen i første kvartal i år, men forventer en ganske rask tilbakevending til «normalen». Hvis det slår til, eller om Saudi-Arabia og Russland blir enige om produksjonskutt, kan også oljeprisen stige raskt. Men det omvendte scenarioet kan også bli utspilt. Varer utbruddet lenge, og setter kraftig demper på økonomien i mange land, kan etterspørselsfallet vedvare og tilta i styrke.
Hva skjer fremover? For oljemarkedene betyr kampen mellom Russland og Saudi-Arabia at verdiene i all oljeutvinning og oljerelatert virksomhet faller markant. Særlig i USA kan mange selskaper havne i trøbbel fordi de er høyt belånt og i praksis ikke har tjent nevneverdige penger. Men også ellers i verden vil oljeselskaper merke nedturen.
Saudi-Arabia vil øke sin markedsandel på bekostning av andre oljeproduserende land. De vil i likhet med andre få mindre betalt per fat, men vil kunne kompensere noe for dette ved hjelp av volum.
Når klimapolitikk kobles til oljesektorens utvikling er
dette et forvarsel om at «sluttspillet» ikke kommer til å bli harmonisk og
preget av en rolig og koordinert avrunding.
FTs Lex formulerer seg slik om kampen Russland og Saudi-Arabia nå fører:
"A wrestling match between two oil-dependent economies previews the era when demand collapses under pressure from rising renewable energy output".
Etterspørselen etter olje skal ned, men vi vet ikke hvor mye og hvor fort. Det kan bli mye uro og store prissvingninger. Med $30-40 per fat som en ny normal vil inntjeningen – og kapasiteten til å foreta nye investeringer – være mye lavere enn om $60 er prisen. Med vedvarende lave priser vil investeringene i nye prosjekter tørke inn. Dette vil slå inn over hele verden, og selvsagt også ramme norsk oljesektor.
I VG viste
Sp-nestleder og oljedirektør Ola Borten Moe i helgen frem en del haleprosjekter
som angivelig hadde en bruttoverdi på 2400 milliarder kroner, basert på $60. Med
«halv pris» er neppe mange av dem særlig lønnsomme. Men store prosjekter med
lange ledetider langt fra eksisterende infrastruktur vil trolig fremstå som
enda mindre attraktive.
Hva er konflikten? Oljenæringen – og ikke minst leverandørindustrien – nedskalerte kraftig gjennom betydelige kostnadsreduksjoner og nedbemanninger i forbindelse med oljeprisfallet i 2014. Ingen igangværende prosjekter blir skrudd av selv om oljeprisen forblir lav. Det er investeringene i ny aktivitet som stoppes.
Selv med $30-40 fatet vil Norge ha betydelige inntekter fra oljen utover på tyvetallet.
Men spørsmålet blir om man skal satse på tiltak som øker
aktiviteten i oljesektoren, for eksempel ved å gi stimuli gjennom
skattesystemet eller forsere frem åpning av nye områder – eller om man nå skal
erkjenne at det går mot slutten for oljealderen og heller sette inn mer kapital
og kloke hoder på andre områder.
Det kan dreie seg om fornybar energi, industri, teknologi –
egentlig enhver virksomhet som har aktivitet som sammenfaller med et mål om
nullutslipp og en mer ressurseffektiv økonomi.
Evnen til å formulere og utvikle politikk i retning nullutslipp vil være avgjørende for om Norge lykkes med å bevare velferd og velstand på lengre sikt. Det er ikke noen nyhet. Men korona-viruset og oljeprisfallet bør gjøre det lettere å komme til erkjennelsen – og ta konsekvensen av det når politikken utformes.