Underveis i Anders Bjartnes’ glimrende kommentar Klima for Jens bet jeg meg spesielt merke i ett poeng: I Stoltenbergs verden er en global klimaavtale den eneste nøkkelen. Og Bjartnes har helt rett – for samfunnsøkonomen Stoltenberg er det 1. klassepensum at en skatt på utslipp er det mest samfunnsøkonomisk rette å gjøre. Spør bare Torstein Bye. Jeg er sikker på at han stiller villig opp. En global avtale om utslipp, en global avtale som gir oss en global pris på CO₂-utslipp, som fører til globale kutt, fordi alle jo opptrer rasjonelt. Det hele er så enkelt, og så rett frem. Men…

• Hva om verden ikke er fullt så endimensjonal som den kan fremstå i den statiske, samfunnsøkonomiske modellen som ligger til grunn for EUs kvotemarked, EU ETS?
• Hva om det ikke burde være en opplest og vedtatt sannhet at et globalt kvotemarked er den eneste nøkkelen til å kutte klimagassutslipp, og føre oss inn i en fornybar, bærekraftig fremtid?
• Hva om?

Jeg har ikke alle svarene, jeg forsøker etter beste evne å forstå dette komplekse bildet. Og jeg er mer opptatt av en debatt som fører oss fremover, enn en debatt som utspiller seg nærmest som en skyttergravskrig på formen «dyr og formålsløs moro».

Jeg husker godt en økonomiprofessors ord under studietiden min i Bergen: «Vi øver ikke til eksamen, vi øver til LIVET», elsket professoren å si til oss fortvilte studenter. Og nå, trygt ute av institusjonen i Sandviken, er det lett å forstå hva han mente: Den teorien vi lærte må vi omtrent alltid tilpasse virkelighetsbildet rundt oss. Vi kan sikkert forsøke å endre virkeligheten, men det blir som å si at klimatrusselen ikke er reell fordi vi ikke får den til å passe med de langsiktige klimatrendene vi skulle ønske vi lå på. Økonomer generelt har ry på seg å overforenkle ting, «anta at» og så videre, for å presse verden inn i en modell eller formel. Og det er nettopp her jeg mener samfunnsøkonomiske modeller som svar på klimatrusselen kommer til kort:

De er ikke tilpasset den virkelige verden. Som er dynamisk. Og hvor realpolitikk faktisk betyr noe.

Er jeg freidig nå? Mulig det, men hvordan ser virkeligheten ut? EU ETS, det samfunnsøkonomiske flaggskipet, modellen vi skulle ønske hele verden fulgte, fungerer ikke. Dette er riktignok både helt feil og helt riktig samtidig, for EU ETS gjør akkurat det vi har designet det til. Vi har altfor mange utslippskvoter, og prisene på utslipp går i bakken. Det betyr jo bare at utslippene er lavere relativt til hvor markedet er designet til å ta dem, så det funker jo. Samtidig gir ikke ETS noe langsiktig investeringsinsentiv etter 2020 slik det er nå (egentlig gir det ikke noen insentiver nå heller, om vi skal være brutalt ærlige). Uklarhet om rammene etter 2020 gjør at man står i fare for å investere i karbonintensive teknologier som kullkraft. Og prisene i dag rammer ikke selv det skitneste brunkullkraftverket i nevneverdig grad. Så det funker ikke allikevel. Og i mitt hode skal EU ETS måles på en eneste parameter: Kutter det utslipp raskt nok? Du skal være bra indoktrinert om du svarer «ja» på stående fot! Hva er svaret til samfunnsøkonomene? Det er fornybarmålene og -subsidiene sin skyld!

Det er her jeg faller av. Er det virkelig sånn, at kvotemarkedet ikke takler at det blir bygget fornybar energiproduksjon uten at det vakler? Kan det virkelig være sånn, at selveste flaggskipet ikke er i stand til å stå imot det vi visste måtte komme som følge av 20-20-20-målene: Realpolitikk? Kan noen, med hånden på hjertet, si seg overrasket over at land som har fått juridisk bindende, forpliktende mål om økt fornybarandel bygger ut fornybar energiproduksjon hjemme? Javisst ligger det godt med mekanismer som muliggjør «handel av grønne verdier» mellom land i fornybardirektivet, men vær så snill. Energiproduksjon betyr arbeidsplasser og investeringer, det skal gå fryktelig bra i et land før politikere takker nei til det. «La oss gjøre det beste ut av dette, vi bygger ut hjemme», kan umulig komme som et eksogent gitt sjokk i noen modell?

Og hva har det ført til? Fornybarutbyggingen går som en kule i en rekke europeiske land, godt hjulpet av støtteordninger som nå altså, etter sigende, får EU ETS til å knele. At dette er et «problem», kunne man designet seg ut av ved å la EU ETS ta inn over seg at verden ikke står stille, og på den måten klart å justere seg inn igjen. Mer fornybar energiproduksjon fører tross alt til at utslippstaket mye lettere kan senkes raskere enn om man ikke hadde fått bygget ut ny, fornybar produksjonskapasitet. Og med lavere utslippstak, en reell pris på utslipp og mer konkurransedyktig fornybart, vil jo subsidier lett kunne fases ut?

La meg nå benytte anledningen til å flagge noe, én gang for alle: Jeg er en stor tilhenger av EU ETS, som idé. Jeg er også så optimistisk at jeg tror vi kommer til å få en global pris på utslipp. Men jeg tror ikke et sekund på at vi kommer til å få det før fornybar-virkemidlene har fått lov til å virke. Og det er av en så enkel grunn som realpolitikk. Et kvotemarked gir ingen garanti for en eneste arbeidsplass til en politiker som ønsker gjenvalg, og kan ikke garantere at strømmen er der også i morgen, dersom kullkraftverket stenges. Det gjør fornybar-virkemidlene. Det er ikke en fallitterklæring for noen, men en erkjennelse av at vi ikke må glemme hvem som tar de politiske beslutningene: Politikere. Jeg tror altså at vi må ha på plass deler av det som skal erstatte det vi skal erstatte, før erstatningen kan begynne.

På godt norsk: Vi må bygge ut mer fornybar energiproduksjon, slik at kvotemarkedet kan få gjøre jobben sin. Det er ikke en motsetning her, i mine øyne. Subsidiering av fornybar energiproduksjon er det som vil gi oss en global avtale om klimagassutslipp, og dernest et globalt marked for utslipp. På kjøpet får vi teknologiutvikling, noe jeg til dags dato ikke har hørt som et argument for et kvotemarked. Prisene på sol- og vindkraft går kraftig ned, det kommer stadige nyheter om nye, fornybare teknologier som bryter overflaten. Det er fryktelig enkelt å behandle slikt som eksogent gitte teknologisjokk, men hvordan i all verden kan man, med målet klart for oss, behandle det som et onde?

Problemet med dagens fornybarsubsidier er at konsekvensene av realpolitikken som føres gjør at ulike land i Europa nærmest konkurrerer om å gi det beste rammeverket for å tiltrekke seg investeringer. Det er liten tvil om at dette ikke er den beste måten å gjøre det på. Det burde i så måte kanskje vært mer riktig om vi hadde hatt en felles plattform for fornybarsubsidier også, slik at investeringene strømmer dit de beste ressursene er? Slik at vi får mest «bang for the buck»?

Så hva om det ikke er én enkelt nøkkel til å kutte utslipp av klimagasser globalt? Hva om det må flere virkemidler til? Og de må trolig være både tilpasset hverandre og dynamiske nok til å fange opp det faktum at mens støvet legger seg i bokhyller på kontorer, dundrer verden videre utenfor. Hele poenget med kvotemarkedet må jo være nettopp å fase ut fossile energibærere og fase inn fornybare, er det ikke? Hele poenget med å subsidiere fornybar energi direkte er jo å fase ut fossile energibærere og fase inn fornybare, er det ikke? Kvotemarkedet er designet for å gi insentiver til å gjøre noe, mens fornybarsubsidier er til for å gi insentiver til å investere i fornybart. En push- og en pull-mekanisme. Vi snakker altså om akkurat det samme målet! Veien til det målet går gjennom teknologiutvikling, som kan føre til en energiomlegging. Får man ikke bygget ut fornybart i skala, vil det ikke kunne konkurrere med konvensjonell energi, og kvotemarkedet vil kun føre til en «optimalisering av utslippene». Og det er her jeg mener subsidier til fornybart spiller en viktig rolle.

Så hva om samfunnsøkonomene tar feil om dette? Om de gjør det, og ikke vil ta det inn over seg, vil det ta lengre tid og bli dyrere å kutte utslipp enn nødvendig. Er modellen viktigere enn virkeligheten? Enn målet?

La meg avslutte med en utfordring til de(n) som måtte føle seg kallet:

Hvorfor er det slik at (subsidiert) fornybarutbygging ikke fører til lavere CO₂-utslipp, og dermed bare er dyr, formålsløs moro? Og tillat meg å understreke det dynamiske aspektet her: Verden skal fortsette å eksistere også etter 2020. Så svaret må også ta inn over seg dynamikken i at en vindturbin satt opp i 2015 vil produsere (minst) 75 prosent av sitt energibidrag etter 2020.