Vi er i oppkjøringen til klimatoppmøtet i Paris senere i år der klimafinansiering er forventet å bli et særlig viktig punkt. Cicero har sammen med Climate Policy Initiative (CPI) utarbeidet en bakgrunnsrapport om langsiktig klimafinansiering på oppdrag av det tyske formannskapet til G7. Topplederne i G7 takket Tyskland for rapporten i begynnelsen av denne uken.

Det eksisterer et stort finansieringsgap mellom hva som er nødvendig for å få til det nødvendige skiftet fra et høykarbonsamfunn til en mer klimavennlig utvikling. Bekjempelse av klimaendringer ble sett på som en enorm utfordring i København. Dette er enda klarere seks år etter.

Verden trenger å investere i ny infrastruktur innen energi, transport, vannforsyning og byutvikling. Dette vil koste omlag 6000 milliarder dollar i året de neste femten årene. Pengene må komme fra både offentlige og private kilder.

Hvis vi får på plass en fungerende klimapolitikk, riktige prissignaler og finansielle instrumenter som kan bidra til det grønne skiftet, blir det litt dyrere å investere grønt i begynnelsen, men på lang sikt vil reduserte løpende utgifter antagelig føre til at en klimavennlig utvikling blir billigere. Fornybar energi har store investeringskostnader, men «drivstoffet» sol, vind og vann er gratis.

Global klimafinansiering øker og har nå årlig nådd et nivå på minst 330 milliarder dollar. Dette inkluderer både nasjonal og internasjonal og offentlig og privat kapital. Klimavennlig kapital er imidlertid fortsatt betydelig mindre enn årlige fossile investeringer (950 milliarder dollar) og hva man globalt bruker på å subsidiere fossil energibruk (550 milliarder dollar).

I G7-rapporten peker vi på noen positive trender som gir muligheter for å vri investeringer i grønn retning.

Kostnadene til fornybar energi har falt så mye at noen av kildene nå konkurrerer med fossil energi. Solcellepaneler har blitt 75 prosent billigere de siste fem årene. I tillegg er finansieringskostnadene i dag lave på grunn av lave renter som særlig er viktig for kapitalkrevende fornybare investeringer. Oljeprisen har falt, noe som igjen kan gjøre det enklere å redusere fossile subsidier og innføre karbonpriser. Vi ser også en klar trend i retning av at private og institusjonelle investorer er mer interessert i klimavennlige investeringer, og samtidig ønsker mer regulering velkommen.

Nye grønne og klimavennlige investeringsprodukter, som for eksempel børsindekser som ekskluderer fossile selskaper og grønne obligasjoner, har vokst frem. Det grønne obligasjonsmarkedet er i sterk vekst. I fjor ble det utstedt slike obligasjoner til en verdi av 36 milliarder dollar. Dette representerer likevel bare en halv prosent av det totale grønne finansieringsbehovet.

Industrilandene forpliktet seg til i København å mobilisere 100 milliarder dollar årlig i 2020 for å bidra til å finansiere det grønne skiftet i u-landene. Denne forpliktelsen er særlig viktig for at de fattigste landene skal kunne ta del i det nødvendige skiftet.

FN-rapporten fra 2010 som Jens Stoltenberg ledet arbeidet med, og som vår G7-rapport bygger på, viste at industrilandene kunne klare å framskaffe 100 milliarder dollar årlig innen 2020. Den la til grunn en karbonpris på 20 til 25 dollar per tonn CO₂. Fordi inntektene fra karbonprising ligger langt under forventningene, blir det mer krevende å nå dette målet. Det har videre vært liten fremgang i arbeidet med internasjonale finansieringskilder som skatt på finansielle transaksjoner og karbonpris på internasjonal transport, med unntak av et lite håp om en offset-mekanisme i flytrafikken.

Det er derfor positivt og kanskje litt overraskende at offentlig klimafinansiering fra industrilandene øker og nå er på om lag 30 milliarder dollar årlig. Hvor mye privat kapital som er mobilisert, er mer uklart på grunn av manglende data og uenighet om hvordan man teller denne kapitalen.

Siden Stoltenberg-rapporten har vi fått en bedre forståelse for hvordan klimafinansiering fungerer. G7-rapporten viser koblingene mellom finansieringskilder, viktige aktører og ulike finansieringsinstrumenter. Det er komplekse koblinger. For å legge grunnlaget for at de riktige og nødvendige finansieringsbeslutningene tas, er det viktig å forstå disse koblingene. Offentlige midler må på en smart måte kobles med privat kapital slik at vi får mest mulig utslippsreduksjoner og klimatilpasning for pengene. Det bør unngås at offentlige midler utkonkurrerer privat kapital. Offentlig støtte må heller brukes til å ta risiko som privat kapital ikke er villig til å bære (som for eksempel politisk risiko og valutarisiko).

For å nå målet om 100 milliarder dollar innen 2020, er sterk politisk vilje nødvendig, både med tanke på å mobilisere mer offentlige midler, men kanskje like viktig for å prioritere å følge opp at pengene brukes på de riktige risikoreduserende tiltakene. Først da vil de store pengesummene begynne å flyte i en grønn retning.