Nye grønne og klimavennlige investeringsprodukter, som for eksempel børsindekser som ekskluderer fossile selskaper og grønne obligasjoner, har vokst frem. Det grønne obligasjonsmarkedet er i sterk vekst. I fjor ble det utstedt slike obligasjoner til en verdi av 36 milliarder dollar. Dette representerer likevel bare en halv prosent av det totale grønne finansieringsbehovet.

Industrilandene forpliktet seg til i København å mobilisere 100 milliarder dollar årlig i 2020 for å bidra til å finansiere det grønne skiftet i u-landene. Denne forpliktelsen er særlig viktig for at de fattigste landene skal kunne ta del i det nødvendige skiftet.

FN-rapporten fra 2010 som Jens Stoltenberg ledet arbeidet med, og som vår G7-rapport bygger på, viste at industrilandene kunne klare å framskaffe 100 milliarder dollar årlig innen 2020. Den la til grunn en karbonpris på 20 til 25 dollar per tonn CO₂. Fordi inntektene fra karbonprising ligger langt under forventningene, blir det mer krevende å nå dette målet. Det har videre vært liten fremgang i arbeidet med internasjonale finansieringskilder som skatt på finansielle transaksjoner og karbonpris på internasjonal transport, med unntak av et lite håp om en offset-mekanisme i flytrafikken.

Det er derfor positivt og kanskje litt overraskende at offentlig klimafinansiering fra industrilandene øker og nå er på om lag 30 milliarder dollar årlig. Hvor mye privat kapital som er mobilisert, er mer uklart på grunn av manglende data og uenighet om hvordan man teller denne kapitalen.

Siden Stoltenberg-rapporten har vi fått en bedre forståelse for hvordan klimafinansiering fungerer. G7-rapporten viser koblingene mellom finansieringskilder, viktige aktører og ulike finansieringsinstrumenter. Det er komplekse koblinger. For å legge grunnlaget for at de riktige og nødvendige finansieringsbeslutningene tas, er det viktig å forstå disse koblingene. Offentlige midler må på en smart måte kobles med privat kapital slik at vi får mest mulig utslippsreduksjoner og klimatilpasning for pengene. Det bør unngås at offentlige midler utkonkurrerer privat kapital. Offentlig støtte må heller brukes til å ta risiko som privat kapital ikke er villig til å bære (som for eksempel politisk risiko og valutarisiko).

For å nå målet om 100 milliarder dollar innen 2020, er sterk politisk vilje nødvendig, både med tanke på å mobilisere mer offentlige midler, men kanskje like viktig for å prioritere å følge opp at pengene brukes på de riktige risikoreduserende tiltakene. Først da vil de store pengesummene begynne å flyte i en grønn retning.