Hvordan lage en nettverkskode?

De nye reglene kalles nettverkskoder. Her vil man finne felles prinsipper for håndtering av utenlandskabler, blant annet hvordan de skal styres rent teknisk. Dermed vil vi få ett sett slike regler for hele EU og også for Norge.

EU tok imidlertid ikke selv oppgaven med å lage de nye reglene. De nasjonale nettselskapene skal fortsatt ha en viktig rolle her, men på en litt annen måte enn tidligere. Nettselskapene vil fortsatt måtte forhandle seg imellom, men de må nå gjøre dette på europeisk plan. Dette gjøres gjennom ENTSO-E.

Både før og etter nettselskapene setter seg ned ved forhandlingsbordet kommer det nye europeiske energiregulatorbyrået, ACER, med rådgivende innspill. Om forhandlingene mellom nettselskapene trekker ut i tid kan det trues med å gi EU-tilsynet på energi i oppgave å lage utkastet istedenfor, mens forsinkelser fra EU-tilsynets side kan medføre at kommisjonen tar over rollen som rådgiver.

Når utkastet til en nettverkskode er ferdigskrevet, sendes den over til kommisjonen. Kommisjonen tar deretter med seg utkastet til komitébehandling i EU, der det kan vedtas i lovs form. Dermed blir reglene juridisk bindende for hele EU. Komiteen kan også endre nettselskapenes regelforslag før vedtak.

Delvis privat, delvis overnasjonalt

Mens de tidligere praksisene for teknisk styring av utenlandskabler var kontraktsfestede avtaler eller reflekterte uformell enighet, innebærer de nye nettverkskodene juridisk bindende regler. ENTSO-E er dessuten ikke en del av EU, men utarbeider likevel forslag til regler som kan bli en del av EUs lovgivning. Med andre ord: En privat europeisk organisasjon har fått en sentral rolle i å lage regler som skal gjelde for hele EU.

Som nevnt er ikke nettselskapene og ENTSO-E alene om å lage disse reglene. EU-organer som Det europeiske energiregulatorbyrået (ACER) og kommisjonen har begge viktige roller. Både i ACER og i komiteen som tar seg av den endelige behandlingen av nettverkskoden sitter det nasjonale representanter, men det er likevel flertallsbeslutninger som gjelder. Et medlemsland kan dermed risikere å bli nedstemt, og dette innebærer overnasjonalitet.

Utviklingen av nettverkskodene foregår dermed dels gjennom private organisasjoner, og dels via EU-organer, og i sin helhet gjennom europeiske organisasjoner.

Hva betyr dette for Norge?

Den nye EU-loven betyr at flere beslutninger vil tas på europeisk heller enn på nasjonalt plan. For Norges del vil de vedtatte nettverkskodene trolig tas inn gjennom EØS-avtalen, og gjelde for den tekniske styringen – driften – av kabler mellom Norge og utlandet. Et kjapt blikk på statistikken over EU-lovgivning tatt inn gjennom EØS-avtalen tilsier at det skal mye til for å legge ned et norsk veto her.

Vanligvis tas EU-lovgivning inn i norsk lov et halvt år etter at den trer i kraft i øvrige EU-land, noe som betyr at iverksettingen forskyves noe i tid. Nettselskapene i hver ende av en utenlandskabel koordinerer imidlertid den tekniske driften der og da, og dermed blir EØS-avtalens tidsforskyvning en utfordring for Statnett.

Likevel representerer den nye prosessen med å utvikle nettverkskoder et litt spesielt tilfelle. I motsetning til ordinær EU-lovgivning, der Norges beste sjanse er deltakelse på møter og forhandlinger som observatør, har vi her et sete ved forhandlingsbordet fordi Statnett er fullverdig medlem av ENTSO-E. Bildet er imidlertid ikke helt rosenrødt: ENTSO-Es generalforsamling har vedtatt at nettselskaper fra land som ikke er medlem av EU, deriblant norske Statnett, aldri kan være «tungen på vektskåla» for et blokkerende flertall i interne avstemninger over nettverkskoder.

Mer om hvorfor og hvordan den nye EU-loven ble vedtatt kan du lese om i denne rapporten (pdf): An Electric Mandate. The EU procedure for harmonising cross-border network codes for electricity.