Tvisyn om to grader

Forskere tar til orde for å droppe det «hellige» togradersmålet. Har de et poeng?

I forrige uke blusset det opp en debatt om det viktigste målet i internasjonal klimapolitikk: Målet om å begrense den globale temperaturstigningen til to grader. I en artikkel i tidsskriftet Nature den 1. oktober argumenterte de to amerikanske forskerne David Victor og Charles Kennel for at målet burde droppes. Artikkelen pådro seg kraftige tilsvar fra flere hold, blant annet fra bloggen RealClimate og fra forskerne i Climate Analytics. Saken ble også omtalt av Guardian og New York Times.

Togradersmålet har i løpet av de siste årene blitt så sentralt både for myndigheter og miljøorganisasjoner at ethvert forsøk på diskusjon gjerne faller inn i et forutsigbart mønster der det settes likhetstegn mellom å være for togradersmålet og å være for klimahandling i det hele tatt. Før debatten havner i et slikt spor, syns jeg imidlertid det er verdt å koste på seg noen kritiske refleksjoner.

Ikke et selvsagt mål

Selv om togradersmålet i dag har status nærmest som hellig, og samler støtte fra en bred koalisjon av klimaaktivister, politikere, industri og forskergrupper, er det verdt å huske at målet verken er en naturgitt grense eller har spesielt lange historiske røtter. Det var ikke før i 2010 at målet formelt sett ble vedtatt i FN. Og selv da ønsket flertallet av verdens land – alle de små øystatene og de minst utviklede landene – egentlig et strengere mål.

Det er heller ikke et spesielt sterkt forskningsmessig belegg for at grensen for farlige klimaendringer går nøyaktig ved to graders global oppvarming. Selv om togradersmålet gjerne presenteres som en «vitenskapelig grense» (Shaw 2013), har aldri FNs klimapanel anbefalt målet, og flere klimaforskere har karakterisert målet som farlig svakt (f.eks. Hansen et al. 2013).

Heller enn en klar vitenskapelig grense er togradersmålet et typisk eksempel på en hybrid av forskning, politikk og forvaltning – et mål som har blitt til gjennom tett dialog mellom klimaforskere og myndigheter som trenger et enkelt og forståelig tall å forholde seg til (Randalls 2010). Dette kommer også tydelig fram i forrige ukes debatt, når forskeren Hans Joachim Schellnhuber – en av arkitektene bak EUs opprinnelige forslag om et togradersmål – forteller til The Guardian: «I am communicating to heads of state and you have to keep it neat and simple.»

Brukbart politisk verktøy?

Når vi diskuterer togradersmålet, bør vi altså ikke oppføre oss som om dette målet er noen naturgitt størrelse. I stedet bør vi spørre oss om målet er fruktbart – om det fungerer som et verktøy for å dytte klimapolitikken i riktig retning. Det er et spørsmål jeg synes det er vanskelig å svare entydig på.

I sin artikkel i Nature har Victor og Kennel to innvendinger mot togradersmålet: For det første at det er urealistisk vanskelig å nå det, og for det andre at temperatur alene ikke er et godt mål på klimaets tilstand. Det første synes jeg er et svært dårlig argument, som forskerne i Climate Analytics svarer godt på. Det er dessuten dette argumentet som gjør at diskusjoner om togradersmålet ofte føres med så høye skuldre: Det gjør det lett å mistenke dem som ønsker å diskutere målet for egentlig å ønske et redusert ambisjonsnivå i klimapolitikken.

For meg er Victor og Kennels andre innvending viktigere. Mange aspekter ved klimaendringer fanges nemlig ikke opp av gjennomsnittlig global temperaturstigning. For eksempel kan hastigheten på temperaturstigningen, og den regionale variasjonen, spille vel så stor rolle som det langsiktige globale gjennomsnittet. Andre effekter av økte klimagassutslipp, som forsuring av havene, har ingen direkte sammenheng med temperatur i det hele tatt.

Spørsmålet er om ikke denne typen forenklinger er uunngåelig når man – som Hans Joachim Schellnhuber – skal gjøre komplekse naturvitenskapelige sammenhenger om til noe som statsledere kan bruke til å styre etter. Og det kompliserte alternative forslaget som Victor og Kennel skisserer i sin artikkel er definitivt ikke egnet til å begeistre.

To sider av målet

Selv vil jeg legge til en tredje innvending mot togradersmålet, som for meg veier tyngre enn dem Victor og Kennel anfører. Det er nemlig grunn til å spørre om målet egentlig får oss til å fokusere den politiske innsatsen på riktig måte.

I forrige ukes debatt argumenterer tilhengerne av togradersmålet med at målet har vært svært viktig for å øke ambisjonsnivået i klimapolitikken. Det setter press på myndighetene for å gjøre mer, og det gir en målestokk å måle innsatsen deres opp mot. Dette argumentet har åpenbart mye for seg. For miljøbevegelsen er det klart at det har vært verdifullt å ha et konkret mål å ta utgangspunkt i når man skal utfordre Statoils investeringsstrategi eller de enkelte statenes klimamål.

Problemet er at som målestokk fungerer togradersmålet begge veier. Samtidig som det gir et utgangspunkt for å argumentere for bestemte utslippsreduksjoner, gir det nemlig også en mulighet til å argumentere for fortsatt utslipp. Norsk Olje og Gass kan hevde at det er «plass til» så-og-så-mye karbon fra norsk sokkel innenfor togradersmålet. Dermed fungerer togradersmålet på samme måte som Kristin Asdal (2012) har vist at ideen om naturens tålegrenser fungerte i diskusjonen om sur nedbør. Miljøbevegelsen trodde ideen om tålegrenser tilbød et vitenskapelig utgangspunkt for å redusere utslippene mest mulig. Men oversatt til økonomisk logikk blir en tålegrense et mål for hvor mye man bør slippe ut. Det mest kostnadseffektive vil jo være å slippe ut så mye vi overhodet kan innenfor den etablerte grensen – det gjelder for all del ikke å redusere utslippene et eneste gram mer enn vi må!

Langsiktigheten og den vitenskapelige usikkerheten i togradersmålet gjør dessuten at enhver politiker eller industrileder kan hevde at akkurat denne utslippsøkningen er helt i tråd med målet. Å velge langsiktig temperaturstigning som mål gjør oss avhengige av naturvitenskapelig kunnskap som kan fortelle oss nøyaktig hvor mye vi kan tillate oss å slippe ut. Men usikkerheten er fortsatt stor når det gjelder den såkalte klimasensitiviteten, altså hvor mye temperaturen faktisk vil stige med en gitt mengde utslipp. Og det er notorisk vanskelig å oversette et mål om langsiktig stabilisering av temperaturen til utslippsmål som kan få politisk betydning på kort sikt (Boykoff et al. 2010).

En «nullvisjon» for klimaet?

Dette høres kanskje ut som akademisk flisespikkeri. Men la meg prøve å vise hva jeg mener med et konkret eksempel på en alternativ måte man kunne valgt å ramme inn klimapolitikken på.

Et alternativ til tanken om at klimaendringene først blir farlige ved to graders temperaturstigning, kunne for eksempel vært å si: Klimaendringene har trolig allerede farlige og uoverskuelige effekter, og vi bør derfor så langt som mulig unngå enhver videre temperaturstigning. Et slikt mål har den ulempen at det ikke så lett lar seg oversette til tall som økonomene kan regne på, men det har den fordelen at det trolig ligger nærmere sannheten om klimaendringenes konsekvenser enn togradersmålet gjør.

Å stoppe temperaturstigningen over natta er selvsagt ikke mulig. Men en slik formulering av målet ville likevel gjort noe med hvordan målet kan oversettes til politikk. Det blir som med «nullvisjonen» for antall drepte og hardt skadde i trafikken: Alle vet at det vil være umulig å nå målet, men det bidrar likevel til å gi politikken for trafikksikkerhet en retning og en begrunnelse på en ganske annen måte enn for eksempel et mål om «maks 78 drepte i trafikken hvert år» ville gjort.

(Satt på spissen kunne den siste varianten åpnet for et system der bare 63 drepte ett år gjør det mulig å overføre 15 ekstra drepte til neste års «kvote» uten at målet brytes. Eller man kunne sagt at akkurat denne veistrekningen er ikke så viktig å sikre, siden det tross alt er rom for noen drepte innenfor målet. Men det er ikke slik vi vil tenke om trafikksikkerhet – vi vil selvfølgelig til null.)

Togradersmålet gjør det mulig å si at grensen fortsatt ikke er nådd, det åpner for å lage regnestykker som viser hvor store utslipp vi fortsatt kan tillate oss, det gjør det mulig å skyve reduksjonene foran seg og å søke dekning bak vitenskapelig usikkerhet. En «nullvisjon» for klimaet ville gjort den typen regnestykker umulig. I stedet for å spørre hvor store utslipp som fortsatt er akseptabelt, ville spørsmålet blitt: Hvor fort kan vi omstille oss til et fullstendig fossilfritt samfunn? I stedet for å krangle om hvor mange prosent vi bør ha redusert utslippene innen 2020 eller 2030, ville vi måtte spørre oss: Bidrar hver eneste politiske beslutning vi tar til at vi kommer nærmere nullutslippssamfunnet?

Flere veier til flere mål

En «nullvisjon» for klimaet er (foreløpig) bare ment som et tankeeksperiment fra min side. Togradersmålet har en del åpenbare kvaliteter som en slik visjon ikke har – som at det kan gjøre det lettere å sette begrunnede mål for totale utslipp, og å diskutere fordelingseffekter. Dessuten er det nå en gang dette målet vi har, og jeg tror det vil være lite fruktbart å starte en ny stor diskusjon (for eksempel i de internasjonale klimaforhandlingene) om de mest grunnleggende målformuleringene. Poenget er imidlertid at togradersmålet former hvordan vi diskuterer klimapolitikk på måter som ikke bare er positive. Derfor bør vi ikke låse oss til dette ene målet for hvor vellykket klimainnsatsen er.

Det er lettvint og fristende å bygge argumentasjonen for klimahandling på et ensidig forsvar for togradersmålet som en «vitenskapelig grense». Men det er ikke nødvendigvis riktig, og det er ikke nødvendigvis den eneste måten vi bør argumentere på. Derfor tror jeg at særlig miljøbevegelsen på lengre sikt vil stå seg på en bredere argumentasjon, som er mindre ensidig fokusert på å «oversette» ett enkelt temperaturmål til politiske tiltak.

*

Til slutt, og litt mer pessimistisk: Selv om Victor og Kennel foreløpig ikke har rett i sin påstand om at togradersmålet er umulig å nå, kan vi – gitt dagens manglende politiske innsats – dessverre risikere å havne i en slik situasjon om ikke så mange år. Og hva gjør vi da, hvis hele argumentasjonen for klimahandling er bygd på tanken om å unngå to graders oppvarming?