– Når vi snakker om været, sammenlikner vi gjerne med en normalperiode. Hva er det?
– Generelt er normalperioden uttrykk for noe som har vært. Den er et gjennomsnittlig referansemål tatt over en viss tidsperiode. Det har vært 1961-1990 – mye fordi man bestemte normalperioden på 1930-tallet. Da ble det avgjort at den kunne oppdateres hvert 30. år, de tenkte ikke på klimaendringer. Normalperioden beskriver derfor ikke lenger det som er typisk. Den er bare et referansepunkt, ikke et uttrykk for hva vi venter å se. Temperaturen nå er generelt høyere, og vi har generelt mer nedbør.
– For fire år siden ble det foreslått i den internasjonale meteorologiorganisasjonen, WMO, at man skulle endre hva som ble definert som normalperioden – og at den skulle oppdateres oftere. Har det skjedd? Og blir den egentlig oppdatert ofte nok?
– Vel, klimaforskere er som andre forskere, de er ikke alltid enige, og de er ikke nødvendigvis så opptatt av å gå i takt. Derfor er det noen som bruker perioden 1970-2000, andre holder fast ved 1961-1990 og venter på neste normalperiode etter den, som vil være 1991-2020. Men det er ikke noe stort problem – man velger normalperiode etter hva som er hensiktsmessig.
– Men er det som regnes som normalt vær i ferd med å endres?
– Ja, og det er først og fremst det vi kanskje har hørt mange ganger før: Temperaturen øker stort sett overalt, nedbøren øker totalt sett, men ikke alle steder. Der det er vått er tendensen at det blir våtere, der det er tørt blir det tørrere.
Husk samtidig at temperatur måler vi hver dag, nedbør får vi av og til. Dersom du får 100 mm på en måned, kan det i ytterste fall bety at det spres tynt utover 30 dager, eller at du får alt på én dag. Hva det betyr, avhenger litt av hvem du spør. En vannkraftprodusent er kanskje mest interessert i totalmengden. For bonden har det alt å si om regnet kommer jevnt og trutt, eller som styrtregn én dag. Da kan det jo skylle vekk åkeren.
– Hvor bør vi sette inn ressursene når det gjelder klimatilpasning? Er det noen områder du tror vi vil se konsekvenser vi ikke er tilstrekkelig forberedt på?
– Jeg tror det vi er minst forberedt på, er de indirekte effektene. Problemer med matsikkerhet, politisk uro og nye flyktningestrømmer som følge av klimaendringer. Når det gjelder de direkte effektene, kommer det veldig an på hvor du tenker. I Norge er det først og fremst flom og overvann som vil kreve innsats og investeringer. Men vi har såpass god infrastruktur, og et samfunn som fungerer såpass godt at det neppe vil være uoverkommelig. Et land som India, derimot, kan være mer sårbart: Når kabler med strøm og telekomnett går i luften i stedet for i bakken, kan de feies vekk av flommen. Og plutselig er store deler av landet lammet.
– Men matsikkerhet, flyktninger og politisk uro – kan du utdype koblingen der?
– Jeg skal gi et eksempel: Tenk på vannets kretsløp – vann som fordamper ved havet, blir til fuktighet i luften, og så kommer ned igjen – når det er tørt her, er det nødvendigvis vått et annet sted, fordi vannet som fordamper her til slutt må komme ned igjen. Samtidig vet vi at det ikke regner overalt. Til enhver tid regner det bare noen få steder på jorden. Og vi vet at nedbør har en slags innebygget trakteffekt. Når det for eksempel fordampes 1 mm nedbør, kan det regne ned som 3-4 mm over et konsentrert, mindre område.
Jeg har sett på dette, gjennom satellittdata fra 1998 frem til nå. Og det viser seg at arealet nedbøren kommer på har krympet med 7 prosent på to tiår. Samtidig har mengden nedbør økt. Det betyr altså at nedbøren er blitt enda mer konsentrert over mindre områder. Det er nettopp dette som gjør at flomrisikoen og tørkerisikoen øker samtidig. Det regner sjeldnere og over mindre områder, men når regnet først kommer, blir det kraftig.
Når det ikke regner, blir det tørrere, og etter hvert mindre fordampning. Som nevnt tidligere: Fordampning holder temperaturen nede, fordi det krever energi – når det ikke er mer å fordampe, går temperaturen opp. Sammen skaper dette utfordringer både med tanke på matproduksjon – som er avhengig av mer jevn temperatur og nedbør, men også med å overleve på et gitt sted. Det vil få konsekvenser for oss alle.
– Hvordan påvirker disse endringene arbeidet for meteorologer og forskere innen meteorologi? Må dere endre på modellene deres, må dere gjøre ting på en annen måte?
– Det gjør vi hele tiden, men av helt andre årsaker. Det er stadig utvikling på værmodellene – først og fremst fordi vi hele tiden får tilgang på mer kunnskap og mer data- og regnekraft. I tillegg får vi nye instrumenter, bedre satellittdata, alt er med på å drive dette fremover, og gjør oss stadig bedre i stand til å forstå det som foregår.
Det er også litt ulikt hva man fokuserer på. Noen jobber med utslippskutt og karbonregnskap, mens jeg og mine kolleger jobber med klimatilpasning og risiko forbundet med uvær og ekstremvær. Det har endret seg – det vi må prøve å gjøre nå, er å beskrive vær og klima på en måte så vi kan planlegge for det som kommer til å skje.
– Men dersom vi snakker om endringer som kanskje skjer noe raskere enn vi har trodd, og samtidig har vi kanskje ikke data for så lang tid bakover – hvordan vet du når trenden er så tydelig at du kan fastslå både at det endrer seg, og hvor raskt?
– Det kommer helt an på hva du ser på. Når det gjelder for eksempel temperatur, har vi ganske lange serier, der vet vi ganske klart hvordan utviklingen har vært. Når det gjelder det vi ser på fra satellitter, for eksempel jetstrømmene, er det noe som startet på 70-tallet, der har vi altså ikke så lange målinger. Samtidig har vi statistikk på antall stormer som går ganske langt tilbake – fordi det er såpass kraftige uvær at de er lette å merke. Uansett gjelder det å hente all tilgjengelig informasjon, fra mange ulike kilder. Noe kan være historiske data eller nedtegnelser, noe kan være rekonstruert, noe kan være registrert fra instrumenter – til sammen får man et godt bilde.
Ser vi for eksempel på hvor ofte vi får nye varmerekorder, gir det en indikator på forekomsten av hetebølger, som igjen kan si noe om klimaet endrer seg. Det vi ser, er at vi globalt ser mer enn dobbelt så mange varmerekorder enn vi ville forvente om klimaet var stabilt. Da ser vi på perioden 1948-2018. Da bruker vi en metode som kalles en reanalyse, der vi bruker både modeller og observasjoner, og sammenstiller dem.
Til slutt er det dette med forståelsen av drivhuseffekten og hvordan det henger sammen med vindsystemer og vannets kretsløp, det er også et slags bevis. Så kan man simulere med modeller og teste hypoteser i disse modellene. Så selv om vi ikke har registrerte observasjoner på alle fenomener fra alle steder, har vi egentlig veldig mye kunnskap.
