23. august holdt CICERO frokostseminar om det rare sommerværet i år. En av innlederne, Rasmus Benestad, snakket blant annet om forskjellen på vær og klima. Vi ville høre hva Benestad tenkte om sommerværet, og om hva vi kan vente oss fremover.

2°C: – Det grunnleggende først: Hva er forskjellen på vær og klima?

Rasmus Benestad: – Du kan sammenlikne det med å kaste terning: Klimaet sier hvor stor sjanse det er at du får en sekser eller en toer eller hva som helst, før du kaster den. Været er hva du faktisk får når du kaster terningen. Klimaet beskriver altså hvor sannsynlig det er om vi får en gitt værtilstand utenfor vinduet. Været er det vi ser.

– Så … hva skjedde med sommerværet, egentlig? Bare uvanlig varmt, eller viste det at klimaet er i endring?

– Jeg tror dette er en forsmak på hva vi har i vente. For ett år siden gjorde jeg faktisk beregninger som skulle vise dette. Altså hvor mange dager over 20 grader vi ville se på Blindern i løpet av ett år i fremtiden. Det traff ganske bra med sommerværet i år.

Det som er viktig å ha i bakhodet er at vi fortsatt vil ha både varme og kalde somrer også i fremtiden. De kalde somrene vil nok ikke være så forskjellige fra det vi er vant med. De varme somrene, derimot, vil ha dramatisk flere varme dager, som vi så i år. Fordi disse varme somrene er knyttet til tørke, vil vi også se høyere temperaturer. Fordampning holder temperaturen nede. Når det er mindre fuktighet igjen som kan fordampe, går temperaturen opp.

– Men det var også noe som gjorde at det varme været holdt seg så lenge akkurat i år?

Ekspertintervjuet

Navn: Rasmus Benestad
Stilling: Seniorforsker, Avdeling for modell- og klimaanalyse, Meteorologisk institutt
Aktuell: Erfaren klimaforsker, innledet på CICEROs møte 23. august om sommerværet

– Ja, det var et høytrykk som lå og blokkerte for kaldere og fuktigere vær, som holdt seg veldig lenge. Mens store deler av Norge hadde varmt og tørt vær i mai, var det regn hver dag på Island, noe som vel ikke har skjedd før. En del kolleger mener det er noe vi vil se oftere, at slike kraftige høytrykk og lavtrykk kan bli liggende lenger. Det vil gi mer langvarig tørke og mer langvarig regn, henholdsvis.

– Noen har også antydet at dette skjer fordi den polare jetstrømmen – som normalt flytter værsystemene østover – svekkes?

– Ja, jeg har kolleger som mener det. Teorien er at mindre havis i Arktis gjør at temperaturforskjellen mellom Arktis og resten av kloden blir mindre. Vi vet at det er denne temperaturforskjellen som driver disse vindene. Så har man sett på dataene, og mener de gir en indikasjon på at dette faktisk er i ferd med å skje nå.

– Når vi snakker om været, sammenlikner vi gjerne med en normalperiode. Hva er det?

– Generelt er normalperioden uttrykk for noe som har vært. Den er et gjennomsnittlig referansemål tatt over en viss tidsperiode. Det har vært 1961-1990 – mye fordi man bestemte normalperioden på 1930-tallet. Da ble det avgjort at den kunne oppdateres hvert 30. år, de tenkte ikke på klimaendringer. Normalperioden beskriver derfor ikke lenger det som er typisk. Den er bare et referansepunkt, ikke et uttrykk for hva vi venter å se. Temperaturen nå er generelt høyere, og vi har generelt mer nedbør.

– For fire år siden ble det foreslått i den internasjonale meteorologiorganisasjonen, WMO, at man skulle endre hva som ble definert som normalperioden – og at den skulle oppdateres oftere. Har det skjedd? Og blir den egentlig oppdatert ofte nok?

– Vel, klimaforskere er som andre forskere, de er ikke alltid enige, og de er ikke nødvendigvis så opptatt av å gå i takt. Derfor er det noen som bruker perioden 1970-2000, andre holder fast ved 1961-1990 og venter på neste normalperiode etter den, som vil være 1991-2020. Men det er ikke noe stort problem – man velger normalperiode etter hva som er hensiktsmessig.

– Men er det som regnes som normalt vær i ferd med å endres?

– Ja, og det er først og fremst det vi kanskje har hørt mange ganger før: Temperaturen øker stort sett overalt, nedbøren øker totalt sett, men ikke alle steder. Der det er vått er tendensen at det blir våtere, der det er tørt blir det tørrere.

Husk samtidig at temperatur måler vi hver dag, nedbør får vi av og til. Dersom du får 100 mm på en måned, kan det i ytterste fall bety at det spres tynt utover 30 dager, eller at du får alt på én dag. Hva det betyr, avhenger litt av hvem du spør. En vannkraftprodusent er kanskje mest interessert i totalmengden. For bonden har det alt å si om regnet kommer jevnt og trutt, eller som styrtregn én dag. Da kan det jo skylle vekk åkeren.

– Hvor bør vi sette inn ressursene når det gjelder klimatilpasning? Er det noen områder du tror vi vil se konsekvenser vi ikke er tilstrekkelig forberedt på?

– Jeg tror det vi er minst forberedt på, er de indirekte effektene. Problemer med matsikkerhet, politisk uro og nye flyktningestrømmer som følge av klimaendringer. Når det gjelder de direkte effektene, kommer det veldig an på hvor du tenker. I Norge er det først og fremst flom og overvann som vil kreve innsats og investeringer. Men vi har såpass god infrastruktur, og et samfunn som fungerer såpass godt at det neppe vil være uoverkommelig. Et land som India, derimot, kan være mer sårbart: Når kabler med strøm og telekomnett går i luften i stedet for i bakken, kan de feies vekk av flommen. Og plutselig er store deler av landet lammet.

– Men matsikkerhet, flyktninger og politisk uro – kan du utdype koblingen der?

– Jeg skal gi et eksempel: Tenk på vannets kretsløp – vann som fordamper ved havet, blir til fuktighet i luften, og så kommer ned igjen – når det er tørt her, er det nødvendigvis vått et annet sted, fordi vannet som fordamper her til slutt må komme ned igjen. Samtidig vet vi at det ikke regner overalt. Til enhver tid regner det bare noen få steder på jorden. Og vi vet at nedbør har en slags innebygget trakteffekt. Når det for eksempel fordampes 1 mm nedbør, kan det regne ned som 3-4 mm over et konsentrert, mindre område.

Jeg har sett på dette, gjennom satellittdata fra 1998 frem til nå. Og det viser seg at arealet nedbøren kommer på har krympet med 7 prosent på to tiår. Samtidig har mengden nedbør økt. Det betyr altså at nedbøren er blitt enda mer konsentrert over mindre områder. Det er nettopp dette som gjør at flomrisikoen og tørkerisikoen øker samtidig. Det regner sjeldnere og over mindre områder, men når regnet først kommer, blir det kraftig.

Når det ikke regner, blir det tørrere, og etter hvert mindre fordampning. Som nevnt tidligere: Fordampning holder temperaturen nede, fordi det krever energi – når det ikke er mer å fordampe, går temperaturen opp. Sammen skaper dette utfordringer både med tanke på matproduksjon – som er avhengig av mer jevn temperatur og nedbør, men også med å overleve på et gitt sted. Det vil få konsekvenser for oss alle.

– Hvordan påvirker disse endringene arbeidet for meteorologer og forskere innen meteorologi? Må dere endre på modellene deres, må dere gjøre ting på en annen måte?

– Det gjør vi hele tiden, men av helt andre årsaker. Det er stadig utvikling på værmodellene – først og fremst fordi vi hele tiden får tilgang på mer kunnskap og mer data- og regnekraft. I tillegg får vi nye instrumenter, bedre satellittdata, alt er med på å drive dette fremover, og gjør oss stadig bedre i stand til å forstå det som foregår.

Det er også litt ulikt hva man fokuserer på. Noen jobber med utslippskutt og karbonregnskap, mens jeg og mine kolleger jobber med klimatilpasning og risiko forbundet med uvær og ekstremvær. Det har endret seg – det vi må prøve å gjøre nå, er å beskrive vær og klima på en måte så vi kan planlegge for det som kommer til å skje.

– Men dersom vi snakker om endringer som kanskje skjer noe raskere enn vi har trodd, og samtidig har vi kanskje ikke data for så lang tid bakover – hvordan vet du når trenden er så tydelig at du kan fastslå både at det endrer seg, og hvor raskt?

– Det kommer helt an på hva du ser på. Når det gjelder for eksempel temperatur, har vi ganske lange serier, der vet vi ganske klart hvordan utviklingen har vært. Når det gjelder det vi ser på fra satellitter, for eksempel jetstrømmene, er det noe som startet på 70-tallet, der har vi altså ikke så lange målinger. Samtidig har vi statistikk på antall stormer som går ganske langt tilbake – fordi det er såpass kraftige uvær at de er lette å merke. Uansett gjelder det å hente all tilgjengelig informasjon, fra mange ulike kilder. Noe kan være historiske data eller nedtegnelser, noe kan være rekonstruert, noe kan være registrert fra instrumenter – til sammen får man et godt bilde.

Ser vi for eksempel på hvor ofte vi får nye varmerekorder, gir det en indikator på forekomsten av hetebølger, som igjen kan si noe om klimaet endrer seg. Det vi ser, er at vi globalt ser mer enn dobbelt så mange varmerekorder enn vi ville forvente om klimaet var stabilt. Da ser vi på perioden 1948-2018. Da bruker vi en metode som kalles en reanalyse, der vi bruker både modeller og observasjoner, og sammenstiller dem.

Til slutt er det dette med forståelsen av drivhuseffekten og hvordan det henger sammen med vindsystemer og vannets kretsløp, det er også et slags bevis. Så kan man simulere med modeller og teste hypoteser i disse modellene. Så selv om vi ikke har registrerte observasjoner på alle fenomener fra alle steder, har vi egentlig veldig mye kunnskap.