Det er nødvendig med en like omfattende snuoperasjon i forbruk og produksjon av mat som når det gjelder forbruk og produksjon av energi.
Et mer vegetabilsk kosthold er oppskriften: Mindre kjøtt – mer korn og potet, frukt og grønnsaker. Dietten – og produksjonen – må selvsagt tilpasses lokale forutsetninger og forhold, men at det samlet sett er riktig og nødvendig å gå i vegetabilsk retning, er udiskutabelt. Det er kort og godt for arealkrevende å fortsette en utvikling der vi spiser stadig mer kjøtt.
Velstandsøkning – kombinert med industrielt landbruk – har medført økende kjøttkonsum i store deler av verden. The Economist viste i en meget lesverdig artikkel i vår hvordan velstandsøkningen i Kina har slått ut i økt kjøttkonsum. Mer proteinrik kost har gitt folk bedre helse. Gjennomsnittsinntaket av kjøtt i Kina har økt fra 4kg i 1961 til 62kg i 2013. Kina passerte i fjor Brasil som det nest største markedet for biff, etter USA, og Brasil satte eksportrekord for storfekjøtt.
Kineserne spiser omkring halvparten av svinekjøttet som produseres i verden. For å fôre opp grisene, importeres 100 millioner tonn soya.
Det er økende etterspørsel etter produktene som det latinamerikanske industrilandbruket kan levere verden. Det er den underliggende årsaken til krisen i Amazonas. Kjøttproduksjon og soyadyrking krever arealer. Markedet betaler, og det er lønnsomt å produsere mer. Bærekraftsertifiseringer og sporbarhet hjelper, men det egentlige problemet er det samlede presset. Produksjonen på eksisterende arealer kan sikkert forbedres, men så lenge etterspørselsveksten vedvarer er det vanskelig å se for seg at jakten på nye arealer vil stoppe.
Når det gjelder energiomstillingen, så har det i klimapolitikken stort sett vært bred enighet om at det er etterspørselssiden det er viktigst å gjøre noe med – gjennom en pris på CO₂ og andre tiltak som endrer sammensetningen av forbruket. Det er derfor vi har et kvotemarked for CO₂ i Europa, for eksempel. Forurenser betaler, og stimuleres til å endre atferd. Ny fornybar energi får styrket sin konkurransekraft mot den fossile.
Men når det gjelder matsystemet har det ikke vært vilje og evne til å sette i verk tiltak på etterspørselssiden. Tvert imot har kjøtt relativt sett blitt billigere. Effektiv produksjon av fôrråvarer, storskala oppfostring, og god logistikk frem til forbruker, betyr for eksempel at «industrikylling» er svært billig mat. Ifølge The Economist er det nå 23 milliarder kyllinger på jorda, og omløpshastigheten er høy. Pr kilo kjøtt er klimagassutslippene relativt lave, men kyllingindustrien har likevel et betydelig avtrykk gjennom arealbeslag, og den har utfordringer knyttet til dyrevelferd, medisinbruk osv.
Drøvtyggerne – ku, sau og geit, kan i motsetning til kyllingen og grisen utnytte fôr som ikke er egnet til menneskemat. Men drøvtyggere slipper ut klimagassen metan og det er det totale antallet – og hvor lenge de lever – som avgjør hvor store metanutslipp de samlet representerer. Beitende brasiliansk storfe – som bruker lang tid på å nå slaktevekt – vil ha et større avtrykk pr kilo enn okser som vokser fortere. Hvis de fôres på korn og soya, i tillegg til beiting, vil også oksene beslaglegge areal som kan brukes direkte til menneskemat.
Innen kategorien storfe, er kombinasjonen av melk- og kjøttproduksjon en suveren klimavinner, fordi det er flere produktkategorier å fordele utslippene på. Den norske «kombikua» er et produktivt dyr.
Mercosur-avtalen innebærer visselettelser for import av storfekjøtt til Norge, men ikke for volumet. Tollsatsene settes ned, innenfor samme kvote som nå. Dette kjøttet har helt sikkert et mye høyere klimagassavtrykk enn kjøtt fra norsk «kombiku», men ikke nødvendigvis høyere avtrykk enn fra norske kjøttfe. Gjennomsnittstall gir ikke så mye innsyn her.
Det er produksjonsmetoden som avgjør hvilke avtrykk storfekjøttet setter, men det er i liten grad muliggjort å skille mellom det ene og andre i forbrukerleddet. Det kan tenkes avgifter som differensierer, slik Haakon Riekeles er innom i et nylig Civita-notat. Men i det store bildet kommer man ikke bort fra at politikken må angripe kjøttkonsumet som sådant – og helst slik at et landbruk som stimulerer bærekraftig produksjon basert på lokale ressurser kan vokse parallelt.
Inger Elisabeth Måren, forsker ved Universitetet i Bergen, gir sin oppskrift i dette intervjuet på Energi og Klima.
Det er helt nødvendig med omlegginger, og da kommer man ikke unna etterspørselssiden, altså forbruket. Dette gjelder i Norge, det gjelder ellers i Europa, og det gjelder i store deler av verden forøvrig.
EU og europeiske land kan gå foran, ved å sette inn tiltak som både gjør noe med forbruket og som støtter de delene av landbruket som utnytter lokale forutsetninger på en god måte. Det er ikke tilfeldig at to viktige landbruksland som Frankrike og Irland er de mest skeptiske til Mercosur-avtalen. Begge land har gode forutsetninger for å produsere kvalitetsmat basert på landarealene de har til rådighet og sterke landbruksinteresser politikken må ta hensyn til.
Det grunnleggende er at vi må ta større ansvar for det totale avtrykket kostholdet setter og sette inn tiltak som reduserer etterspørselen etter fôrråvarer og kjøtt.
For Norges del er dette en utfordring til myndighetene, som må bli tøffere i bruken av virkemidler for å få kjøttkonsumet ned. Det er også en utfordring til landbruket, som må gjøre mer for å ta ned bruken av soya i fôret. Og det er en utfordring til laksenæringen, som er en storforbruker av soya. Laks- og sjømatnæringen kan ikke bygge sine vekstambisjoner på økende soyakonsum og økende klimafotavtrykk.
Norge er et lite land i verden, men retningen på politikken er viktig. Skal vi klare å legge om det globale matsystemet slik at det kommer i samsvar med den dystre diagnosen som FNs klimapanel forleden stilte, så må vi alle gjøre vårt.
