TØI bør se til utlandet før de kaster nasjonalt månedskort under bussen

Forskjellen til de «billige månedskortene» som TØI-forskerne avskriver, er at gunstig pris bare er ett av flere kjennetegn som skiller de nasjonale reisekortene fra tradisjonelle periodebilletter. Minst tre andre egenskaper fortjener oppmerksomhet:

Universell gyldighet: I motsetning til et sonebasert takstsystem, gjelder de nasjonale reisekortene overalt og er like for alle. Kollektivtransporten blir enklere å forstå og bruke. Forskningen viser at de reisende verdsetter å ikke måtte tenke på takstsoner, fylkesgrenser, rushtidstillegg eller lignende.

Markedsføring: Både Deutschlandticket og KlimaTicket er aktivt markedsført som tydelige merkevarer. Man kjøper ikke bare billigere reiser, men også en enklere måte å reise på, som attpåtil er klimavennlig. I bilnasjonen Tyskland bruker nå hver femte innbygger over 16 år Deutschlandticket. I Østerrike har 20 prosent av den voksne befolkningen en nasjonal eller regional KlimaTicket.

Forutsigbarhet: For at folk skal endre etablerte reisevaner, må de kunne stole på at alternativet består. Langsiktig lav prising har derfor en annen effekt enn midlertidige rabattkampanjer. I Østerrike ivaretas dette ved at finansieringen av det nasjonale KlimaTicket er sikret gjennom en egen lov. I Tyskland har ordningen opparbeidet betydelig politisk støtte, og den politiske kostnaden ved svekke den er høy.

Empirien gir altså ikke dekning for påstanden om at billige månedsbilletter er ineffektive per se, men viser at det kommer an på innretningen. TØI-forskerne har utvilsomt rett i at lavere billettpriser alene ikke er tilstrekkelig for å skape en omfattende overgang fra bil til kollektivtransport. Men som eksemplene fra kontinentet viser, er pris bare én av knappene nasjonale reisekort skrur på. Det er kombinasjonen av lav pris sammen med de andre egenskapene som utløser effekten.

Les også:

Utredning: Nasjonalt månedskort får flere over på buss og tog – men har store ulemper

Gir bilistene et bedre alternativ

Erfaringene fra utlandet viser også at nasjonale reisekort ikke bare kan ha høy måloppnåelse, men kan gjøre tilbudsforbedringer mer lønnsomme som følge av større og mer stabil etterspørsel. Samtidig får de bilrestriktive tiltakene, som TØI-forskerne etterlyser, større aksept, fordi bilistene får et bedre alternativ å gå til.

Et interessant spørsmål er derfor hvordan et nasjonalt månedskort skulle vært innrettet i Norge for å oppnå lignende effekter som i de utenlandske suksesshistoriene. Her kunne TØI sin kompetanse vært et viktig bidrag, særlig hvis det også gis plass til fagtradisjoner som kan komplementere analysen der samfunnsøkonomisk metode og teori kommer til kort.

For ordens skyld: Jeg jobber til daglig med klima og transport i Klimaetaten i Oslo kommune, men ytrer meg her på egne vegne.