Wara bommer på diagnosen – og gir derfor feil medisin

Frp-leder Sylvi Listhaug og partiets klimapolitiske talsmann Tor Mikkel Wara bruker COP31-møtet i Tyrkia til å foreslå at Norge skal reforhandle Parisavtalen. Wara mener den ikke leverer annet enn «tapte jobber».

Det har lenge vært tydelig at Frp har sett seg tjent med å angripe klimapolitikken i både stort og smått. Nå har Tor Mikkel Wara valgt seg et større mål enn elektrifiserte gravemaskiner. Det er selve Parisavtalen som angripes.

Leser bildet dårlig

Wara bygger sine resonnementer på en virkelighetsoppfatning som tyder på at han ikke har fått med seg svært viktige geopolitiske og økonomiske utviklingstrekk i de drøye ti årene som har gått etter at Parisavtalen ble inngått.

Han har rett i at Kinas utslipp har økt voldsomt siden 2015, men glemmer at den industrielle kapasiteten kineserne har bygd opp i den siste tiårsperioden, i stor grad handler om teknologi som kan ta bruken av fossil energi ned. Kinas eksport av grønn teknologi reduserer i år de globale utslippene med omkring 450 millioner tonn CO₂, viser beregninger utført for Carbon Brief.

Parisavtalen har gitt Kina drahjelp i denne øvelsen – som i stor grad handler om hvilke teknologier og hvilke land som kan vinne makt i dette århundret, og hvem som blir tapere.

Kinas utslipp ser ut til å være i ferd med å flate ut, men at landet har hatt en uansvarlig utslippsvekst, er det ikke tvil om.

USA har abdisert

Under Donald Trump har USA abdisert fra å være med i det grønne kappløpet. Amerikanerne tror de kan dominere verden ved hjelp av fossil energi. Wara sa på #polkvart onsdag at han vil ha en internasjonal klimaavtale der både Kina, India og USA var med. Det hadde vi, inntil USA trakk seg ut av Parisavtalen.

Med USA om bord, kunne det vært lagt langt større press på Kina for å få dem til å kutte egne utslipp – i tillegg til å ekspandere de grønne teknologiene. Da USA trakk seg ut, fratok amerikanerne seg muligheten til å utøve slikt press. Trump lot så å si Kina få fri bane.

Fossilavhengighet = «industrielt selvmord»

Klimapolitikken og energitransisjonen er sterkt knyttet til geopolitiske maktforhold. EU er i en utsatt posisjon som stor importør av fossil energi, i tillegg til den sikkerhetspolitiske og militære avhengigheten av USA. Putins krig mot Ukraina og USAs krigføring mot Iran har medført energisjokk som har gjort situasjonen enda vanskeligere.

Mens Wara hevder at klimapolitikken fører til at Europa gjør et «industrielt selvmord», er virkeligheten at EU har oppnådd store gevinster gjennom sin grønne omstilling. IEA beregnet nylig at utbyggingen av sol- og vindkraft i EU i perioden 2021-2025 har spart europeiske forbrukere for en ekstra strømregning på 280 milliarder euro. Strømprisen ville i år ifølge disse beregningene vært 55 euro/MWh høyere i gjennomsnitt enn den faktisk har vært – dersom EU etter Russlands angrep på Ukraina ikke hadde styrket sin satsing på fornybar energi.

Alternativet til fornybarutbyggingen ville vært å importere enda mer kostbar fossil energi, med enda høyere importregning og enda større avhengighet til eksportland som følge.

Hadde EU vært tidligere ute med omstillingen, ville situasjonen vært bedre – ikke verre. Bilindustrien er et godt eksempel. Den har motarbeidet reguleringer og somlet med elektrifiseringen – og derfor lagt banen åpen for Kina. Når BMW og Audi strever, er årsaken langt på vei at kineserne foretrekker hjemmelagde elbiler i luksusklassen, heller enn fossildreven import fra Tyskland.

Godt utformet klimapolitikk og fornuftige reguleringer er en forutsetning for at Europa kan være konkurransedyktig. Norsk økonomi og næringsliv er sterkt tjent med at våre venner og allierte i Europa lykkes. Går det bra med våre naboland, går det bra med oss.

Et kontinent som er avhengig av import av fossil energi, vil være sårbart for andres (les Putin og Trumps) herjinger. Derfor er det fortsatt fossilavhengighet som kan føre til «industrielt selvmord» i Europa, ikke omvendt.

Men i ordskiftet er det ofte klimapolitikken som får skylden – selv om Putin og Trump er skurkene.

Klimapolitikken i bølgedal

Samtidig er det internasjonale bildet nå preget av at klimapolitikken er i en bølgedal. Energikrisene – og energiprisene – i lys av Ukraina-krigen og Hormuz gjør det vanskeligere å gjennomføre klimapolitikk, selv om markedet gir drahjelp. Svake statsfinanser gjør det – for eksempel i Storbritannia – mer krevende å støtte isolering av hus eller å gi subsidier til varmepumper, selv om det ville hjulpet folk flest.

Konstant uro flytter oppmerksomhet fra langsiktige utfordringer og over til det helt kortsiktige.

I lys av dette gjør både politikere og næringslivsledere, som på en eller annen måte følger klimapolitikk som en trussel, stille tilbaketrekninger fra tidligere posisjoner.

Dette er et bilde vi kan se i Norge, i Europa, og ikke minst i USA.

I denne situasjonen treffer Fremskrittspartiet for tiden en «tidsånd», som kan gi oppslutning ved å gjøre klimapolitikken til skyteskive. Selv om Wara leser det geopolitiske bildet feil, og derfor foreskriver feil medisin, ser det ut til at hans synspunkter får bredt gjennomslag i opinionen.

Det er en stor utfordring for klima- og miljøpartiene, men kanskje enda mer for Arbeiderpartiet og partiet som for tiden er Frps lillebror på borgerlig side, altså Høyre.