Nyheten: Fremskrittspartiet har hatt landsmøte og vedtatt formuleringer som trekker klimavitenskapen i tvil. Samtidig sier Frp nå nei til Acer.

Min analyse: Sylvi Listhaugs versjon av Fremskrittspartiet velger en kurs i klima- og energipolitikken som kan tekkes tidligere Frp-velgere som nå har søkt tilflukt hos Senterpartiet – eller i småpartiene på ytre høyre med Vidar Kleppes Demokratene som det viktigste.

Fremskrittspartiet har ifølge målingene tapt velgere til Trygve Slagsvold Vedum i betydelig omfang, og Demokratene kniper også stemmer som på marginen kan bety mye for Frp. Et par andre minipartier, Industripartiet og Partiet De Kristne, beiter også i det samme terrenget.

Demokratene har Kent Andersen, tidligere Oslo Frp, som sin fremste talsmann på klimafeltet – med en fortelling om klimahysteriske globalist-politikere, vindkraft, EØS-avtalen, Acer, EU, FN som et eneste stort komplott mot «folk flest».

Industripartiet, som ledes av fagforeningsmannen Owe Ingemann Waltherzøe, er mot EØS-avtalen, vindkraft – og sterke forsvarere av oljeindustrien, men deler ikke Kent Andersens fornektelse av klimavitenskapen.

Industripartiet og Demokratene er godt synlige i ymse kommentarfelt i Facebook-grupper om Acer og vindkraft, uten å få noen særlig velgeroppslutning. Holdningene de representerer i klima- og energispørsmål har nok likevel et bredere nedslagsfelt – og disse velgerne kan bety en god del for et Frp som sliter. Frp lekker nå mer til småpartiene i «Andre»-kategorien enn til Høyre, ikke minst på Sørlandet har Demokratene gjort innhogg i Frps velgermasse.

Men Senterpartiet er en mye viktigere konkurrent for Sylvi Listhaug enn småpartiene. Ifølge Poll of Polls har 45.000 av Frps 2017-velgere tatt veien til Trygve Slagsvold Vedum. Frps snuoperasjon i synet på Acer tyder på at Listhaug tror det kan hentes tilbake velgere ved å legge seg på samme kurs som SV, Sp og Rødt i synet på norsk deltakelse i europeisk energisamarbeid. At Tord Lien og andre industri- og Europa-vennlige Frp-politikere mener dette er feil kurs, når ikke frem hos Listhaug.

«Kraftnasjonalisme» har appell – kombinasjonen mellom arvesølv og selvråderett er politisk dynamitt. Bjørnar Moxnes og Trygve Slagsvold Vedum har kjørt friskt i denne saken, og fått sterk motstand blant annet fra Stein Lier-Hansen i Norsk Industri og Knut Kroepelien i Energi Norge. Aps nestleder Bjørnar Skjæran har også gått inn i denne debatten med harde anklager mot Vedum og Moxnes – og markert at Arbeiderpartiet står for en annen kurs. Også Industri Energis leder Frode Alfheim ber nå om at det blir slutt på omkampene om Acer.

Det er ikke tvil om at summen av norsk deltakelse i Acer og annet europeisk energisamarbeid over tid representerer suverenitetsavståelse slik professor Henrik Bjørnebye peker på i en utredning gjort for Norsk klimastiftelse, men det er like sikkert at beslutninger knyttet til ressursforvaltning forblir på det norske Stortingets hender – også med Acer og EØS.

Når Frp for alvor nå melder seg i kampen mot Acer, så får Senterpartiet konkurranse fra andre enn ytre venstre.

Også når det gjelder øvrige symboltunge deler av klimapolitikken, oljeindustri, diesel og kjøtt, vil Listhaugs versjon av Frp gi Senterpartiet kamp – både om velgere og oppmerksomhet.

At det blandes inn litt linser i kjøttdeigen på Oslos sykehjem trigger konflikt – og gjør at Ketil Solvik-Olsen blir den naturlige motpolen til MDGs Lan Marie Berg i Politisk kvarter hos NRK. MDG er på sin side tjent med denne konflikten, selv om den er aldri så tullete. Partiet er avhengig av søkelys og oppmerksomhet i sin kamp mot sperregrensen, og Frp er en enda «bedre» motstander for MDG enn Senterpartiet. Oslo Sps Jan Bøhler har for øvrig meldtseg på i kjøttkakestriden.

Hva skjer fremover? Klarer Sylvi Listhaug klarer å vinne tilbake velgere Frp har tapt til Sp og småpartiene på høyrekanten? Skal Erna Solberg ha noen som helst sjanse til en tredje periode, må Frp lykkes. Samtidig er et Frp som hyler om klimahysteri og vil trekke Norge ut av europeisk samarbeid en lite attraktiv samarbeidspartner for Høyre – og enda mindre for Venstre og Kristelig Folkeparti.