Onsdag 12. desember kommer Klimarisikoutvalget med sin rapport. Utvalgets mandat er å foreslå hvordan klimarisiko for Norges økonomi best kan vurderes. Den politiske oppfølgingen må handle om hvilke tiltak som er de viktigste for å redusere den klimarisikoen vi står overfor.

Det er svært velkomment at norsk offentlighet nå får et grunnlag for å diskutere klimarisiko i full bredde. Helt avgjørende for den politiske oppfølgingen må være at klimarisikoen må ned – år for år, område for område. Vi ser fram mot gode analyser av alle sidene ved klimarisiko:

• Fysisk risiko handler om kostnader knyttet til fysiske endringer som følger av at klimaet forandrer seg. Et ferskt eksempel med betydning for Norge: Forskere fra Alfred Wegener Institute for Polar and Ocean Research har beregnet at vår torskebestand kan stå overfor 60% reduksjon ved 3 graders oppvarming.
• Overgangsrisiko handler om økonomisk risiko knyttet til overgangen til lavutslippssamfunnet. Eksempel: Gasskraftverket på Kårstø kostet to milliarder å bygge. Det sto ferdig i 2005. I 2014 sa eierne stopp, etter at gasskraftverket hadde gått med rundt 100 millioner i tap i året. I dag er erfaringene fra Kårstø et tydelig bevis på at fossil optimisme kan koste samfunnet dyrt.
• Ansvarsrisiko handler om erstatningskrav knyttet til beslutninger eller mangel på beslutninger som kan knyttes til klimapolitikk eller klimaendringer. Eksempel: Det har til nå blitt reist over 1000 klimarettssaker i verden, mot myndigheter, selskaper eller personer. De fleste sakene er fra USA. Ingen nasjoner eller fond er til nå idømt erstatningsplikt, men det ville være naivt å tro at slike søksmål ikke vil bli reist.

Redusere Norges klimarisiko

WWF Verdens naturfond har fire konkrete forslag til politiske tiltak for å redusere Norges klimarisiko, som bør være robuste uansett hvilke analyser Klimarisikoutvalget har valgt å legge vekt på:

1. Staten må rapportere på klimarisiko i perspektivmeldingen og i hvert statsbudsjett. For å vurdere, håndtere og redusere samfunnets klimarisiko må risikoen måles og gjøres til gjenstand for politiske beslutninger.

2. Stortinget må endre regnskapsloven slik at alle selskaper og finansinstitusjoner må rapportere på klimarisiko. Alle store selskaper må synliggjøre den klimarisikoen selskapet står i – ikke minst for å gi investorer, banker og forsikringsselskaper et vurderingsgrunnlag.

3. Staten må slutte å ta klimarisiko på vegne av private selskaper. Skattereglene for petroleumsnæringen innebærer at staten tar ca. 88 prosent av utgiftene ved investeringer på sokkelen, men får kun 78 prosent av inntektene. Dette gjør at staten er mer utsatt enn selskapene dersom olje- og gassprisen skulle falle under et visst nivå. For å rette opp i dette må oljeskatten endres.

4. Oljefondet må ut av olje og gass, og inn i infrastruktur for fornybar energi. Norges Bank har bedt om å få investere i unotert fornybar infrastruktur. Et slikt mandat må bli stort nok til å bli et effektivt verktøy for å redusere fondets klimarisiko. Norges Bank har også anbefalt å ta olje- og gassaksjer ut av fondets referanseindeks, for å redusere Norges eksponering mot olje og gass.

Omstillingen er krevende, men mulig

Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser at å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader vil redusere skadevirkningene på natur, menneskelig helse og velferd, og gjøre det enklere å oppnå FNs bærekraftmål.

For samfunnet er det opplagt at den beste måten å redusere klimarisiko på, er å begrense klimaendringene. Derfor må politikerne se klimarisikoen i sammenheng med de internasjonale forpliktelsene Norge har pålagt seg, nemlig å holde den globale temperaturstigningen godt under to grader, ned mot 1,5. 

FNs klimapanel beskriver også hva som trengs for å nå dette målet. Det vil kreve at man gjennomfører raske og omfattende omstillinger av arealbruk, energi, industri, bygninger, transport og byer. Netto globale CO₂-utslipp må reduseres med omkring 45 prosent fra 2010 til 2030, og nå «netto null» innen 2050.

En slik omstilling er krevende, men mulig. Ved å anerkjenne sammenhengene mellom klimarisiko og klimaansvar, kan vi flytte klimaspørsmålene inn i kjernen av samfunnsplanlegging og økonomisk politikk. Det er der disse spørsmålene hører hjemme. Da kan kanskje resultatene også endelig komme.