De største datasentrene i Norge eies fra skatte­paradiser

Energi og Klima har gått gjennom 60 av de kommersielle datasenteroperatørene som er registrert hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

Totalt er 24 av 60 selskaper eid fra utlandet. Av disse er 18 eid eller kontrollert gjennom et skatteparadis. Det tilsvarer tre av fire.

– Det er jo et slående høyt tall.

Det sier Jonas Veland, seniorrådgiver i Tax Justice Norge.

Det finnes ingen endelig klassifisering av hvilke land som er skatteparadiser. Energi og Klima har brukt de ti øverste landene på Tax Justice Networks Corporate Tax Haven Index som avgrensning.

Luxembourg er det landet som opptrer hyppigst: 13 av 18 skatteparadisregistrerte selskaper er eid eller kontrollert fra Luxembourg.

Blant de største datasentrene i Norge, er alle eid eller kontrollert fra et skatteparadis.

De norske er små

31 av operatørene har eierskap som ender i Norge. Men selv om de norske er mange i antall, sitter de på en svært liten andel av kraftkapasiteten. Det viser tall Energi og Klima har fått innsyn i fra Nkom.

24 av de 31 norskeide operatørene er registrert med en kapasitet på under 1 MW.

Ser man på de utenlandskeide datasentrene, er bildet motsatt.

11 operatører er registrert med minst 20 MW i kapasitet. 9 av disse er eid fra utlandet, hvorav seks er eid eller kontrollert gjennom et skatteparadis.

Tre aktører er registrert med over 100 MW. Disse er Tydal Data Center, Green Mountain Innlandet og Bulk Data Centers. Alle disse er eid fra utlandet. Tydal Data Center og Bulk Data Centers N01 er i tillegg eid eller kontrollert gjennom skatteparadis.

Penger ut av landet?

Skatteparadiser er først og fremst kjent for å bli brukt til å flytte overskudd ut av landet og unngå skatt. Men at et norsk selskap er tilknyttet et skatteparadis er ikke i seg selv nok til å konkludere med at noe slikt foregår.

Det finnes likevel indikasjoner på at store penger flyttes ut av landet.

En vanlig metode for overskuddsflytting er å la et norsk selskap låne dyrt av et nærstående selskap i et skatteparadis. Ved å låne på denne måten kan selskaper som opererer i Norge flytte overskudd ut av landet: Rentene på lånet trekkes normalt fra før skatten beregnes, mens renteinntektene beskattes lavere i utlandet.

Ifølge Veland er dyr gjeld til et nærstående selskap i skatteparadis en vanlig metode for overskuddsflytting.

Tilbake i 2021 undersøkte Tax Justice slike forhold ved norsk vindkraftbransje.

– Da var det nettopp kombinasjonen av skatteparadiskoblinger, høy gjeldsgrad og dyr gjeld som gjorde at vi mente risikoen for overskuddsflytting og skatteunngåelse var høy, sier Veland.

For datasenterbransjen er det mye som er likt.

Milliarder i gjeld

En gjennomgang av selskapenes årsregnskaper for 2025 viser at datasenterselskapene har mye gjeld.

Av de 18 utenlandske datasenteroperatørene som er eid eller kontrollert gjennom et skatteparadis, har 13 levert årsregnskap for 2025.

10 av de 13 selskapene har mer gjeld enn egenkapital. Samlet er 65,6 prosent av finansieringen gjeld. Blant de norskeide operatørene er tilsvarende andel 45 prosent.

Å drive med datasentre byr på store investeringer i strøm, bygg og annet utstyr så det er ikke overraskende i seg selv at finansiering skjer gjennom gjeld, mener Veland. At de har gjeld er i seg selv ikke nok til å konkludere med om denne gjelden er et ledd i å flytte overskudd eller ikke.

Det avgjørende er hvem selskapene skylder penger til, og hvor mye de betaler for lånene.

Gjeld til egne konsern

Store deler av selskapenes gjeld, skylder de til eget konsern. Av de 19,5 milliardene selskapene har i gjeld er over halvparten – 10,7 milliarder kroner – gjeld til selskaper i eget konsern.

På denne typen lån skal det, som nevnt, normalt betales renter.

I 2025-regnskapene finner Energi og Klima minst 1,1 milliarder kroner i dokumenterte rentekostnader til konsernselskaper og nærstående i denne gruppen.

Her stopper imidlertid sporet. I regnskapsnotene står det bare at rentekostnadene er til selskaper i samme konsern eller andre nærstående selskaper. Det er ikke oppgitt hvilket selskap eller land som mottar pengene.

Men muligheten for at de forsvinner ut av Norge, kan ikke utelukkes.

Det er en problemstilling Tax Justice Norge kjenner godt. Organisasjonen mener det bør stilles strengere krav til hva selskaper må opplyse om i regnskapene, og hvor pengene ender opp til slutt.

– Vi bør få på plass bedre krav om noteopplysninger i årsregnskap, og krav om offentlig land-for-land-rapportering. Slik kan vi se hvordan selskapets verdiskapning og skatteregning ser ut i hvert land det har virksomhet, og hvor pengestrømmene går, sier Veland.