Frps klima-makeover kan lokke nye velgere
Fremskrittspartiet ruver stort sett helt øverst på målingene om dagen. Det være seg om det er valg til kommunestyret eller Stortinget.
Suksessen har med andre ord langt fra avtatt siden brakvalget i fjor, da partiet – godt hjulpet av tidligere sofasittere og menn under 35 – fikk 23,8 prosent av stemmene og dermed sikret seg litt over hver fjerde stol i stortingssalen.
Det er med rekordhøy oppslutning partiet nå er i gang med en aldri så liten «makeover» i klimapolitikken. Tidligere justisminister Tor Mikkel Wara, har sammen med sin rådgiver Øystein Sjølie fått nærmest frie tøyler når de nå på oppdrag fra partileder Sylvi Listhaug skal «gå ut og gjøre klimasaken til en vinnersak».
Klimafornektelsen er det nå slutt på, skal vi tro Wara. Norge skal heller ikke være noen gratispassasjer i arbeidet med å kutte utslipp. Hvor kuttene skal tas, og hvor omfattende de skal være, er imidlertid fortsatt uklart. Før det tas stilling til, mener Wara at flere kost–nytte-analyser må på bordet.
Frp vil se kostnadene før de bestemmer klimapolitikken
– Strategisk motivert
Det ligger med andre ord an til at klima får en større plass hos Frp. Og på jakt etter nye velgere gjør de rett i det, skal vi tro Cicero-forsker Håkon Sælen. Ifølge han er det som først og fremst kjennetegner en Frp-velger, skepsis til innvandring. På andreplass kommer motstand mot klimapolitikk.
– Så hvis de fortsetter denne linjen, kan det være strategisk motivert for å tiltrekke seg flere velgere, sier han.
Sammen med den amerikanske sosiologen, Aaron M. McCright, har Sælen gjennom spørreundersøkelser undersøkt hva som kjennetegner motstand mot klimapolitikk i Australia, Tyskland, Norge og USA.
Motstand mot klimapolitikk kom på andreplass i samtlige land. Det overasket Sælen.
– Vi hadde nok sett for oss at økonomi, likestillingsspørsmål og ting som lov og orden skulle komme vel så høyt opp, men det gjorde ikke det.
Europeisk trend
At Frp inntar en tydeligere posisjon i klimapolitikken vil være del av en større europeisk trend, ifølge Sælen. De siste 15 årene har høyrepopulistiske partier gått fra i stor grad å ignorere klimapolitikken til å innta en stadig mer kritisk holdning til den.
– Det kan være en strategi for å utvide velgerbasen til også å omfatte folk som er imot offensiv klimapolitikk, men ikke nødvendigvis så kritiske til innvandring, sier han.
En annen grunn kan ifølge Sælen være et ønske om å drive frem såkalte politiske kiler. Ettersom klimapolitikken ikke har en entydig plassering langs den tradisjonelle venstre–høyre-aksen, kan konkrete klimapolitiske spørsmål skape konflikt innad i etablerte politiske koalisjoner.
Enkelte klimatiltak kan dermed fungere som «kilesaker» ved å synliggjøre motsetninger mellom partier og velgergrupper som ellers står nær hverandre politisk. Ved å løfte frem slike spørsmål kan politiske partier forsøke å splitte motstanderens velgergrunnlag eller trekke bestemte velgergrupper over til egen side.
At Frp nå også tar offentlig avstand fra klimafornektelse, er også en internasjonal trend, forteller Sælen. Klimafornektelse er ut. Inn kommer skepsis mot hvorvidt klimapolitikken faktisk fungerer.
– Det er ikke grunn til å tro at Frp skiller seg ut i mengden, da? De sier jo blant annet Norge ikke skal være noen «gratispassasjer» når det kommer til utslippskutt?
– Ser du utelukkende på det sitatet, kan man fint trekke den slutningen, men som regel inntar de, i likhet med andre høyrepopulistiske partier, den mest negative posisjonen.
Ideologi eller økonomisk sårbarhet?
Frykt for økonomisk sårbarhet trekkes gjerne frem som den største grunnen til at klimapolitikken havner i disfavør hos enkelte velgere. Skal vi tro Sælen, er det imidlertid noe annet som virker sterkere.
Sælen viser igjen til undersøkelsen han gjorde med sin amerikanske kollega. Resultatene som ble publisert på tampen av 2025 gir langt sterkere støtte til en ideologisk heller enn en økonomisk forklaring.
– Klimapolitikk blir sett på som en trussel mot nasjonal suverenitet og folkets interesser, sier Sælen.
Studien finner at særlig nativisme spiller en viktig rolle. Nativisme er en form for nasjonalisme der man legger stor vekt på å beskytte det nasjonale fellesskapet mot påvirkning utenfra. Det kan innebære skepsis til innvandring og grupper som oppfattes som fremmede, men også motstand mot at overnasjonale institusjoner, som EU, får for stor innflytelse på nasjonale beslutninger.
Strukturelle og økonomiske forhold som utdanning, bosted og sårbarhet for endringer i internasjonal handel har også betydning. Men mye av sammenhengen ser ut til å være indirekte: Slike forhold øker først og fremst sannsynligheten for høyrepopulistiske holdninger, som igjen henger sammen med motstand mot klimapolitikk.
Nativismen skiller seg særlig ut, ifølge Sælen. Motstanden mot offensiv klimapolitikk knyttes blant annet til avvisning av ansvar på tvers av landegrenser og til frykt for at internasjonalt klimasamarbeid skal svekke nasjonal selvbestemmelse.