Mange biologer, klimaforskere og andre fagfolk er blant de som har signert oppropet til nå. Professor Vigdis Vandvik ved Universitetet i Bergen er initiativtakeren til oppropet, som ble lansert i midten av november.

Vi snakker med

Vigdis Vandvik er professor ved Universitetet i Bergen og tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning.

<2°C: – Det kan vel oppsummeres som at det er en oppfordring til Stortinget om å bli litt strengere i naturpolitikken enn det naturmeldingen faktisk legger opp til. Eller?

Vigdis Vandvik: – Som vi skriver i oppropet, så mangler den norske handlingsplanen for naturmangfold de konkrete, virkningsfulle, målbare og tidfestede tiltakene som trengs for å redusere og reversere negative påvirkninger på naturen. Dette er spesielt skuffende siden Norge har gått høyt ut i internasjonale forhandlinger og kjempet for en ambisiøs avtale. Vi er stolte av naturen vår, og den er viktig både nasjonalt og internasjonalt. Men det gjenspeiles ikke i naturmeldingen.

– Ignorerer konkrete forslag fra statlige etater

– Men var det ærlig talt grunn til å forvente seg noe mer? Det er jo ikke et helt ukjent fenomen at stortingsmeldinger fort kan bli litt … runde i formuleringene?

– Jo, men hvis du skal oppnå noe, må du gjøre visse ting, ikke sant? Og her hadde faktisk flere norske statlige etater kommet med masse gode og konkrete forslag til tiltak. WWF har gjort en god sammenstilling av disse fagrådene som forsvant, som er tilgjengelig på nett. Når du ser på naturmeldingen, har den en ganske god analyse av problemet i bånn. Men den er nesten helt blottet for konkrete tiltak.

– Hvis vi skal være mer konkrete, hva er det for eksempel som mangler?

– De kunne for eksempel fulgt opp forslaget til NVE om å pålegge erstatningsareal når natur går tapt. Eller en arealavgift som både Nye Veier og Statens vegvesen skisserer. Eller et nasjonalt mål om arealnøytralitet som Landbruksdirektoratet foreslår. Jeg kunne fortsatt, men hovedpoenget er at på hvert punkt der det kommer konstruktive forslag fra de statlige etatene, er det helt påfallende hvordan dette er vannet ut i meldingen. Det er ikke en gang et minste felles multiplum.

Veiprosjekter vinner over kollektivtransport

– Så hva sitter vi igjen med i stedet?

– I alle fall ikke tilstrekkelig finansiering eller prioriteringer. Da statsminister Jonas Gahr Støre gikk ut og sa at han la 100 millioner kroner på bordet i en «historisk satsing på norsk natur», så er det en måte å si at man ikke har skjønt alvoret. 100 millioner er jo knapt en halv rundkjøring! Samtidig kutter de i viktige ordninger som Klimasats og Natursats. Og vi bruker masse penger på å subsidiere prosjekter som ødelegger naturen, som overdimensjonerte veiprosjekter.

Når vi systematisk prioriterer veiløsninger foran kollektivtransport, bidrar det til økt arealbruk og naturødeleggelse. Det er en ond sirkel. Vi pumper penger inn i prosjekter som fører til mer arealspredning, samtidig som vi burde fokusere på løsninger som tar vare på naturen.

– Og da peker mange på kommunalt selvstyre som både en mulighet og et av problemene. Dette skrev du og noen kolleger en kronikk om i høst også?

– Ja, kommunalt selvstyre er et viktig prinsipp i Norge, men samtidig som man legger opp til at kommunene skal ordne opp, gir ikke staten tydelige føringer eller regler. Vi har kanskje nasjonale mål for hvordan vi skal håndtere arealene våre, men det finnes ingen statlige rammer kommunene kan styre etter. Da er det fort gjort at særinteresser kan overkjøre de brede samfunnsinteressene.

– Provoserende at kunnskap ikke tas i bruk

– Er det fordi kommunene gjerne konkurrerer om innbyggere og arbeidskraft, og da blir det næring over natur?

– Det trenger ikke bli det. Men jeg opplever at politikerne ikke tror på hva folk faktisk vil når det gjelder naturen, selv om det finnes dokumentasjon på det. Folk er villige til å prioritere naturen over kortsiktige økonomiske gevinster. Men politikerne ser ut til å tro at det ikke kan være sant. Det er en manglende tro på folkets vilje.

– Men et gjennomgangstema i naturmeldingen er at kommunene etterlyser mer kunnskap, og da peker regjeringen på naturregnskapet. Som skal gi kommunene kunnskap. Formodentlig en eller annen gang i fremtiden?

– Det er mye prat om å skaffe mer kunnskap, selv om vi allerede vet mer enn nok til å handle. For eksempel kunne vi satt i gang med restaurering av grå arealer med en gang. Vi vet hvor de er, og hva som må gjøres. I stedet skyver man kunnskapsbehovet foran seg og utsetter handlingen.

Vi trenger handling nå. Myndighetene må ta i bruk det omfattende kunnskapsgrunnlaget som allerede finnes. Det er ikke nok med flere utredninger. Vi forskere har brukt masse tid på å sammenstille kunnskap om hva som må gjøres, og det er provoserende at det ikke tas i bruk. Vi må sette klare mål, gi kommunene tydelige retningslinjer og prioritere tiltak som faktisk bevarer og restaurerer naturen.

– Slutt med det som er helt hull i hodet

– Men tilbake til kommunene, som skal forvalte dette ned på saksnivå. Og der særinteressene kommer inn og gjerne trumfer mye annet. Må det være en motsetning her? Kan ikke naturen forvaltes på en måte som også gir rom for næringspolitikk og vekst?

– Absolutt. Det å ta vare på naturen er ikke politisk; det handler om å sikre livsgrunnlaget vårt for fremtidige generasjoner. Hvordan vi gjør det, er selvfølgelig politisk, men alle partier bør kunne enes om målet. Vi kan utvikle samfunnet på en måte som både tar vare på naturen og gir økonomisk vekst, men da må vi tenke smartere og slutte å gjøre ting som er fullstendig hull i hodet, som å sette av store arealreserver til enda mer hytter. Vi har satt av arealer til å doble antall fritidsboliger i Norge. Det er jo ikke noe vi som samfunn trenger, eller en gang vil, tre fjerdedeler av nordmenn støtter jo flere begrensninger på hyttebygging, ifølge data fra Norsk medborgerpanel.

– Hva bør Stortinget heller gjøre? Hvis du skal si det med én eller to setninger?

– En måte å vise at vi tar naturkrisen på alvor på, er faktisk å erkjenne at vi har kunnskapen vi trenger, at vi vet hva som må gjøres. Og så faktisk gjøre det. Mange av innspillene fra fagetatene og samfunnet som jeg nevnte, er jo fulle av forslag til konkrete tiltak. Mange av dem «gryteklare», og mer enn godt nok dokumentert. Sett disse i arbeid nå, vi stiller gjerne opp med å utrede detaljene og de neste rundene med tiltak underveis.

En påminnelse helt til slutt: Det å ikke gjøre noe er også en handling. Og vi vet mer enn nok til å vite at den handlingen ikke er kunnskapsbasert.