FNs klimapanel (IPCC) har talt: Innen 2020 skal verdenssamfunnet finne ut hvordan vi kan begrense global oppvarming til 1,5 grader Celsius sammenlignet med førindustriell tid, og hva konsekvensene av en så «lav» oppvarming vil være. I New York signerte den 22. april 174 FN-land pluss EU klimaavtalen fra Paris, og satt dermed verdensrekord i førstesigneringer av en internasjonal avtale.

Historisk Paris-avtale

Og mens vi forskere ryster på hodet, lurer resten av verden på hvordan det kan ha seg at klimaforskere ikke alt vet svaret på dette? Diskusjonen er illustrerende for hvordan klimaforskning foregår. Som vi skal se i dette essayet har alle synspunktene noe for seg, men enkelte er kanskje mindre konstruktive enn andre. FNs Klimakonvensjon (UNFCCC) slo allerede i 2009 fast at den globale oppvarmingen ikke må bli mer enn to grader Celsius. Og som sagt, så gjort: I desember 2015 klubbet verdens ledere gjennom en ny, ambisiøs klimaavtale som nå er i ferd med å undertegnes. Samtidig sendte de en noe overraskende invitasjon til IPCC om å levere en spesialrapport, i 2018, rundt muligheten for å gå enda lenger.

Finnes det scenarier for begrensning av utslipp av drivhusgasser som er forenlige med en 1,5 graders oppvarming? Slår konsekvensene av klimaendringene såpass raskt inn, som enkelte forskere nylig har hevdet, at det rettferdiggjør den ekstra innsatsen?

IPCCs spesialrapporter er mellomstasjoner mellom de store, altomfattende hovedrapportene, og skal omhandle temaer der forskningen går spesielt raskt frem. I april 2016 vedtok IPCC at en av deres tre kommende spesialrapporter skal være viet til 1,5-gradersspørsmålene, slik politikerne ønsket. De to andre skal handle om temaer rundt matsikkerhet, ørkenspredning, havnivåstigning og polare områder. Vedtaket var forventet, men kom ikke frem uten kamp.

Hvorfor har vi ikke svar klare?

Temaet 1,5 grader er opplagt interessant, både for forskere og for allmenheten; såpass interessant at det er lov å spørre seg hvorfor forskere skal trenge tre år på å gi gode svar. I dag er verden ca. én grad varmere enn før den industrielle revolusjonen. Burde vi ikke allerede vite hvordan en verden som er bare litt varmere enn dagens kan se ut?

Svaret er nei. Så å si ingen ferdig forskning finnes på hvordan en 1,5 grader varmere verden vil se ut.

Delvis er nok dette fordi forskere har vært litt desillusjonerte, og ikke sett så sterke begrensninger i utslipp som politisk mulige. Vi har lagt innsatsen i å studere høyere oppvarming med fokus på å få frem hvor skadelig disse vil være for samfunnet. En annen grunn er at å forske på en verden med lav oppvarming er minst like krevende, og byr på helt andre utfordringer, enn å forske på en med 4–6 graders økning.

Målet politikerne har satt, enten det gjelder 1,5 eller 2 grader, handler om gjennomsnittlig temperatur ved jordoverflaten. Denne styres av mange faktorer, både på kort og lang sikt. Fra år til år kan den hoppe flere tidels grader, på grunn av havsirkulasjoner, vulkaner og turbulens i atmosfæren. Ved fortsatt høye utslipp vil den forsterkede drivhuseffekten som drives av økt CO2-konsentrasjon snart dominere den naturlige variasjonen. Andre klimapåvirkninger som har vært viktige frem til i dag, som avskoging og den avkjølende effekten fra aerosoler, vil også blekne i forhold. Modellresultatene blir dermed hovedsakelig drevet av én enkelt faktor ­– CO₂ – som attpåtil er den påvirkningen vi forstår best.

I en 1,5 grader varmere verden er naturlig variabilitet mye mer fremtredende. Dette er positivt for verden, siden det betyr at vi holder oss mye nærmere de forholdene vi er vant til. For forskere er dette imidlertid utfordrende, siden vi da må trekke ut svakere menneskeskapte signaler fra naturlig støy. Ta hetebølger, for eksempel. De vil raskt bli et stort problem under høy oppvarming, hvilket er lett å vise i modellresultater. De kan godt bli det under lav oppvarming også, men denne analysen er altså mye mer krevende fordi det er vanskeligere å skille mellom menneskeskapt påvirkning og naturlige variasjoner. Samtidig er det akkurat den typen svar politikerne nå etterlyser i den kommende IPCC-rapporten.

Krevende å begrense til 1,5 grader

Én konsekvens av at CO₂ er den dominerende årsak til endringer, er at det blir relativt lett for forskere å gi politikerne et karbonbudsjett. Hvor varm jordoverflaten blir, følger stort sett bare hvor høy CO₂-konsentrasjonen blir – som i tur følger hvor mye vi til sammen slipper ut.

Det har lenge vært kjent at togradersmålet gir oss noen tiår til med dagens utslipp. Ved mer eller mindre realistiske scenarier for utslippskutt, kan vi strekke business-as-usual-forbruket frem til 2050, så fremt vi deretter også finner en teknikk for å vaske litt drivhusgasser ut av atmosfæren igjen.

Ved lav oppvarming må vi imidlertid også ta hensyn til et større sett av menneskeskapte effekter. Utslippsbudsjettet blir mindre, men akkurat hvor mye mindre er (enda) vanskeligere å slå fast enn for to graders oppvarming.

Aerosoler, støv og sot i atmosfæren, er et godt eksempel på grunnen til dette. Aerosolpartiklene bidrar til luftforurensning. Uavhengig av klimadiskusjonen er det derfor et sterkt politisk ønske om å redusere utslippene av dem. Men aerosolene har også lenge vært med på å begrense global oppvarming, siden de reflekterer solstråling tilbake til verdensrommet. Når forurensningen forsvinner, vil temperaturen derfor gå opp. Muligens så mye som en halv grad, ifølge foreløpig forskning som ledes fra CICERO.

At aerosolene forsvinner, er ikke så merkbart ved høy oppvarming, men for 1,5 graders-scenarier er det helt avgjørende. Det kan være at vi er ved 1,5-graders-terskelen allerede, bare på grunn av aerosoler. I så fall må dette formidles til politikerne – og det raskt!

Forskeres velbegrunnede 1,5-skepsis

På tross av disse spørsmålene, som er både faglig og samfunnsmessig interessante, ristet mange forskere på hodet av invitasjonen fra UNFCCC. Akademiske tidsskrifter har våren 2016 nesten ukentlig publisert kronikker fra toneangivende fagfolk som kritiserer fokuset på lav oppvarming. Også på IPCCs aprilmøte i Nairobi, der spesialrapporten ble vedtatt, møtte forslaget sterk motstand fra flere hold.

Ett argument som presenteres, er at 1,5 graders oppvarming – på grunn av det ekstremt begrensede karbonbudsjettet vi da har igjen – ikke er spesielt realistisk. Studier av såpass lav oppvarming vil ta fokus bort fra viktigere ting som forståelse av ekstremvær og samfunnseffekten av global oppvarming, blir det sagt.

Et annet, muligens mer vektig argument, er at IPCC ikke akkurat er noen hurtigarbeidende komite. Skal en spesialrapport legges frem i 2018, må forskningen den baserer seg på, være ferdig fagfellevurdert i løpet av 2017. Fagfellevurdering er heller ikke kjent for å være spesielt raskt, så IPCC vil måtte sette en frist for innsendelse av artikler våren 2017.

Dermed er det i realiteten bare et knapt år mellom vedtaket om å skrive en rapport, og når forskningen må være ferdig. Legger vi nå på at større forskningsprosjekter gjerne må begynne med å søke finansiering, som sjelden tar under et år, kan det bli utfordrende å få klart nye resultater i tide.

Likevel, flere krefter jobber nå iherdig for at en slik spesialrapport skal bli god. Flere forskningsråd, deriblant vårt eget, har laget hasteutlysninger av friske midler slik at forskere skal kunne begynne å jobbe alt nå. Dette er svært positivt, og viser at selv et relativt stivbent akademisk finansieringssystem kan svinge seg i valsen når det er nødvendig.

1,5 grader ER bedre enn 2

Forskere er imidlertid ikke typene til å gi opp. Et gledelig stort antall initiativ til internasjonale prosjekter er allerede tatt, tidvis også av de samme forskerne som har ytret skepsis. Spesialrapporten er vedtatt, og alle innser at behovet er der. En dugnadsånd er i ferd med å utvikle seg, der mange forsøker å se sin allerede pågående forskning i lys av en mulig 1,5 graders-verden.

Alle innser også at om det nå blir 2 grader eller mer til slutt, så må vi uansett forbi 1,5 grader på veien. Kunnskap om hva vi har i vente er aldri bortkastet. Forhåpentligvis gir kombinasjonen av IPCC-rapporten, de nye initiativene og friske forskningsmidler en god synergi de kommende årene.

Gledelig er det også at de første studiene av en 1,5 graders-verden allerede i ferd med å bli publisert. Noen forskere har for lengst sett behovet for kunnskap også om lav oppvarming, og satt i gang på egen hånd. Studiene antyder for det første at det vil være ekstremt krevende å holde det nødvendige karbonbudsjettet. Å få dèt til uten sterke negative utslipp – per i dag ukjent teknologi som kan «vaske» CO₂ ut av luften – virker så å si umulig. En klar beskjed til politikerne er dermed alt nå, at utvikling av slik teknologi må prioriteres.

Som nevnt antyder aerosol-forskning dessuten at vi må ta hensyn til oppvarmingen som kommer når vi renser luften også for andre ting. Og helt nylig kom også det første grundige studiet av forskjellene i effekt på samfunnet av 1,5 og 2 graders oppvarming. Konklusjonen er soleklar: Vi vinner mye på å begrense oppvarmingen. Ekstremvær, matsikkerhet, tilgang på ferskvann og havnivåstigning er alle områder hvor den ekstra halve graden viser seg å ha mye å si. Hvor vidt det økonomisk riktige er å satse på reduksjoner i utslipp eller på tilpasning til de kommende endringene, er et spørsmål som må løses de kommende par årene.

Hvor varm blir verden før vi klarer å legge om fra bruk av fossile brensler? Det vet ingen per i dag. 1,5 grader fremstår som et absolutt minimum – og kanskje bare et eventyr. Likevel klarer vi ingenting uten å prøve. Forskerne har fått en helt klar bestilling fra et samlet sett av verdensledere, på svar vi kanskje allerede burde ha hatt. Det skulle bare mangle at vi kaster oss rundt og gjør vårt beste. Hvor vidt svarene vi finner blir spesielt oppløftende, er kanskje mer usikkert. Mer om det frem mot 2018, og den kommende spesialrapporten fra IPCC.

Så, stay tuned.

Kilder
Glen P. Peters: The ‘best available science’ to inform 1.5 °C policy choices, Nature Climate Change 2016.