Hva er regjeringens plan B for karbonfangst?

Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Regjeringen har i statsbudsjettet valgt å kutte overføringen til Klima- og energifondet i Enova med rundt 3,6 milliarder kroner. Dette kuttet rammer slik vi tolker det blant annet den øremerkede bevilgningen på 700 millioner kroner som skulle gått til reduksjon av blandede og biogene klimagassutslipp fra industri og avfallsforbrenning.
Statsbudsjettet 2027: De viktigste klimasakene

Når dette skjer samtidig som det ikke innføres noen belønningsordning for fangst og lagring av biogent CO₂ på grunn av utfordringer knyttet til EØS- og statsstøtteregelverket, må vi stille et helt grunnleggende spørsmål:
Ønsker regjeringen egentlig at det skal investeres i karbonfangst på norske avfallsforbrenningsanlegg? Og hva er egentlig plan B?
En utslippsutfordring som vokser
Utslippene fra avfallsforbrenning er ikke marginale. I SSBs utslippstall under kategorien energiforsyning utgjør avfallsforbrenning hoveddelen, med cirka 1,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2025. Siden 1990 har disse utslippene økt med hele 235 prosent, og de står i dag for rundt 2,5 prosent av Norges samlede klimagassutslipp på 44,1 millioner tonn.
Regjeringen dropper gulrot for karbonfjerning – frykter at prosjekter ryker

Samtidig spiller disse anleggene en kritisk rolle i samfunnet. Norske avfallsforbrenningsanlegg behandlet over 3,1 millioner tonn avfall i 2023, hvorav cirka 1,55 millioner tonn var restavfall. De leverer cirka 42 prosent av all fjernvarme som produseres i Norge, i tillegg til industriell varme og strøm. For å håndtere avfallet vi ikke klarer å materialgjenvinne uten at det havner på deponi, er vi helt avhengige av denne infrastrukturen.
Skal Norge nå sine nasjonale klimamål, kommer vi ganske enkelt ikke utenom karbonfangst, lagring og utnyttelse på avfallsforbrenningsanleggene. Dette påpeker også Miljødirektoratet i rapporten Klimatiltak 2026.
Usikkerhet rammer hele bransjen
Uten forutsigbare rammebetingelser eller støtteordninger står en hel bransje i stampe. Industrisamarbeidet KAN (Klimakur for Avfallsforbrenning i Norge) samler aktører som Lunera Energi, Forus Energigjenvinning, BIR Ressurs, Returkraft, Hafslund Celsio, FREVAR, Eidsiva Bioenergi, SAREN Energy og Tafjord Kraftvarme. Alle disse jobber aktivt med planer for karbonfangst, men alle møter nå den samme veggen.
EU har gitt industrien tid – nå må Norge levere

Når staten dropper den økonomiske gulroten og peker på statsstøtteregler i dialog med ESA, etterlates anleggene uten en fungerende forretningsmodell.
For aktører som FREVAR i Fredrikstad eller BIR i Bergen betyr dette at milliardinvesteringer settes på vent eller i verste fall blir skrinlagt. Det er alvorlig. Det er ikke viljen det står på for disse anleggene, det er mangelen på forutsigbare rammevilkår fra myndighetene.
Industrien trenger svar
Det holder ikke at regjeringen sier de vil «jobbe aktivt for regelverksendringer» en gang i fremtiden uten å gi noen tidslinje. Norske avfallsforbrenningsanlegg må få vite:
Hvordan skal Norge nå klimamålene når noen av de største punktutslippene i fastlandsindustrien mister sin finansielle ryggdekning? Hva er regjeringens plan B for å sikre karbonfangsten som kan redusere 1,1 millioner tonn CO₂-utslipp fra norske avfallsforbrenningsanlegg?
Vi trenger Aasland som pesten

Avfallsforbrenningsanleggene vil gjerne karbonfange. Nå må regjeringen vise at de mener alvor med sine egne utslippsmål og gi næringen rammebetingelsene som trengs.