En egen artikkel i Energi og Klima gir en mer utfyllende oppsummering av tingrettsdommen når det gjelder Grunnloven.
Hva skjer i lagmannsretten?
Saksøkerne prøvde seg først med en direkte anke til Høyesterett.
Her ble det argumentert med at det dreier seg om et prinsipielt spørsmål som
haster. Det fikk de ikke medhold i.
Nå står saken for lagmannsretten. Naturvernforbundet har besluttet
å slutte seg til saken som partshjelper for ankebehandlingen.
Dermed er det nå Natur og Ungdom og Greenpeace Norden som står som
ankende part, mens Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet står som
partshjelper. For miljøorganisasjonene er prosessfullmektiger advokat Cathrine
Hambro og advokat Emanuel Feinberg som fører saken.
For staten er det som sist regjeringsadvokat Fredrik Sejersted som
fører saken – med sine advokatkollegaer Ane Sydnes Egeland og Anders Wilhelmsen
som rettslige medhjelpere.
Vedtaket om 23. konsesjonsrunde påstås ugyldig
På samme vis som i tingretten påstår ankende part at vedtaket om
tildeling av utvinningstillatelse i 23. konsesjonsrunde er helt eller delvis
ugyldig.
«Prinsipalt gjøres det gjeldende at utvinningstillatelsene er i
strid med Grunnlovens § 112 og følgelig ugyldige. Det anføres at § 112 er en
rettighetsbestemmelse som pålegger staten å beskytte miljø og klima mot
uforsvarlig risiko og skade, både ved aktive handlinger og ved å avstå fra
handlinger som eksponerer de verdier § 112 skal ivareta.»
Det fremgår også av sluttinnlegget at den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen – EMK – påberopes:
«Subsidiært anføres at vedtaket er i strid med EMK artikkel 2 jf.
Grunnlovens § 93 og EMK artikkel 8 jf. Grunnlovens § 102.»
Videre er det igjen en anførsel om saksbehandlingsfeil som må føre
til ugyldighet:
«Subsidiært gjøres det også gjeldende at det foreligger
saksbehandlingsfeil som har vært bestemmende for vedtakenes innhold. Det gjøres
gjeldende at både utredningsplikten og begrunnelsesplikten er misligholdt.
Dette medfører også at vedtakene er ugyldige.»
Norsk ansvar for norskprodusert olje og gass?
Miljøorganisasjonene har i media særlig fokusert på at de mener
tingretten tar feil når det avgrenses mot utslipp fra norskprodusert olje og
gass som forbrennes i utlandet.
Det er derfor ventet at avgrensningen av hva som vurderes blir et
viktig tema – kan utslipp i andre land som skyldes bruk av norsk olje og gass
medregnes? Kan norsk petroleumsforvaltning, og Norges etterlevelse av våre
klimaforpliktelser som helhet medregnes, eller må man se 23. konsesjonsrunde
isolert?
Her har ankende parten – miljøorganisasjonene – lagt opp til å gå
grundig inn i temaet, og legger mye vekt på klimakrisens økende aktualitet og
effekten norsk petroleumsproduksjon i sin helhet har på klimaet.
Fra ankeerklæringen fremkommer det at miljøorganisasjonene mener tingretten har tolket Grunnloven altfor snevert:
« Tingretten har videre tolket§ 112 uriktigvedå legge til grunn at det kun er skadelige
effekter ved utslipp fra produksjonen i Norge, og kun fra utvinningstillatelsene i dette
isolerte vedtaket, som er relevante etter§ 112. »
Grunnloven – tilbake til utgangspunktet
I tingretten ble det til slutt en sammenkobling av første og tredje ledd i §112
Regjeringsadvokaten hadde en plan B i tingretten dersom retten
skulle komme til at §112 kan inneholde en negativ plikt, altså et forbud mot
vedtak og handlinger som kan føre til miljøskader. Argumentet var da at det
måtte tolkes i sammenheng med tredje ledd om tiltak for å ivareta miljøet.
Måten dette kobles sammen etter regjeringsadvokatens syn, er at dersom
relevante tiltak blir truffet, så er det ikke brudd på et eventuelt forbud.
Også saksøker beveget seg noe ved å koble sammen tredje ledd om
tiltak med retten til miljø og natur etter første ledd. Her var imidlertid
innfallsvinkelen noe annerledes – fokuset lå på hvorvidt tiltakene i så fall
var tilstrekkelige til å reparere «bruddet» på første ledd.
I tingrettens dom endte det opp med en sammenkobling av første og
tredje ledd. Selv om det ble slått fast at §112 kan utgjøre en grense for hva
myndighetene kan foreta seg, ble det ikke angitt hvor den går. Dommeren knyttet
grensen tett til tiltakene, og tredje ledd.
Han slår fast at «(..) det foreligger en rettighet etter §112 dersom
plikten etter tredje ledd ikke er oppfylt.» Dersom tiltaksplikten derimot er
oppfylt vil ikke vedtaket være forbudt.
Så går dommen nærmere inn på hva det vil si at tiltaksplikten er
oppfylt, det må være adekvat og nødvendig. Deretter kobles tiltakene til
grensen: «Sammenhengen mellom §112 første og tredje ledd tilsier således at
tiltakene etter tredje ledd må bringe inngrepet «ned til» den tillatte terskel.
Dette kan uttrykkes slik at tiltaket må være tilstrekkelig.»
Det er med andre ord ikke slått fast hvor grensen går. Det
viktigste etter dommerens syn er å avgjøre om tiltakene er tilstrekkelige for å
bringe konsekvensene av vedtaket under en grense som er akseptabel.
Fra anken, anketilsvaret og videre prosesskriv ser det ut til at
begge sider har gått tilbake til sin opprinnelige plan når det gjelder synet på
hva §112 innebærer og hvordan paragrafen skal tolkes:
Fra ankepartens siden hevdes det at §112 første ledd inneholder
egne selvstendige rettigheter – ikke bare koblet til tiltak. Dette skrives i
ankeerklæringen:
«Miljøorganisasjonene mener imidlertid at tingrettens tolking av bestemmelsen er uriktig ved å legge til grunn at §112 første ledd og §112 tredje ledd ikke er selvstendige bestemmelser, men må vurderes i nær sammenheng. Miljøorganisasjonene anfører at §112 første ledd må vurderes isolert uavhengig avtredje ledd. Det kan selvfølgelig tenkes iverksatt tiltak som gjør at et vedtaks miljøforringende effekt opphører, noe som etter omstendighetene vil kunne bety at §112 første ledd ikke er overtrådt. Dette er imidlertid noe annet enn en isolert vurdering av om den generelt utformete tiltaksplikten i tredje ledd er overholdt.»
Og tilsvarende hevdes det nå fra staten igjen at §112 inneholder
ikke noen selvstendige rettigheter- det er tredje ledd som utløser rettslige
plikter. Regjeringsadvokaten skriver i
sitt sluttinnlegg:
«§ 112 første ledd er en grunnsetning, ikke et forbud som i seg selv utløser en rettighet for private til et bestemt resultat. Det rettslige ligger i koblingen til tredje ledd – plikten til å treffe tiltak. Vurderingstemaet for domstolene blir om tiltaksplikten er overholdt.»
Subsidiært vil staten anføre et annet
tolkningsalternativ, som i stor grad samsvarer med tingrettens dom:
«§ 112 første ledd og tredje ledd må tolkes i sammenheng. Første ledd kan gi angivelse på en materiell terskel, men om den er overskredet vil avhenge av om det er truffet relevante tiltak. Vurderingstemaet blir dels hvilke negative virkninger et vedtak eller handling vil kunne medføre – og dels hvilke tiltak som er truffet.»
Regjeringsadvokaten advarer mot domstolskontroll av tiltak
Det ser ut til at regjeringsadvokaten også denne gang kommer til å
bruke mye tid på å vise til hvordan norske myndigheter etterlever videre sine plikter etter § 112
ved å føre en aktiv miljø- og klimapolitikk. Dette kobles opp mot
tiltaksplikten i tredje ledd. Det fremgår også av sluttinnlegget at
regjeringsadvokaten advarer mot at domstolene skal legge seg for mye opp i
hvilke tiltak som gjøres, så lenge det foregår noen form for tiltak. I
utgangspunktet mener regjeringsadvokaten at det ikke er anledning for domstolen
å vurdere tiltakene:
(..) dersom myndighetene først har truffet tiltak, er det ikke opplagt at § 112 åpner for domstolskontroll med de valg som gjøres – om de tiltak som treffes er egnet og adekvate. Etter statens syn må dette ut fra kildene mest naturlig sees som forhold som § 112 ikke er ment å rettsliggjøre.
Videre
advares det om å være svært forsiktig dersom domstolen skal vurdere tiltakene:
Skulle domstolene likevel anse seg kompetente til å foreta en etterprøving, må det i så fall være med en høy terskel, som respekterer myndighetenes legitime behov for handlingsrom, og de mange faglige og politiske vurderinger og avveininger som løpende gjøres – både av de ansvarlige fagmyndigheter, av regjeringen, og ikke minst av det folkevalgte flertall på Stortinget.
Menneskerettigheter
I starten av
søksmålet for tingretten var også Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
trukket inn som støtteargument for tolkningen av Grunnloven §112. Dette druknet
litt i den videre prosessen, og tingretten la til grunn at disse anførslene
ikke lenger var opprettholdt. I anken er
fremkommer det derimot at miljøorganisasjonene igjen påberoper at
menneskerettighetene må få betydning for grunnlovstolkningen, og i tillegg er
det i siste runde kommet en anførsel om at vedtaket om 23. runde i seg selv utgjør
et brudd på EMK art 2 og 8. Videre er det også pekt på en rekke nasjonale
rettssaker om miljø- og klimaspørsmål fra andre land.
Dette
har staten ikke uventet avvist. Først og fremst på grunn av påstand om
manglende rettslig interesse, men deretter at de mener at det heller ikke kan
utledes rettigheter fra menneskerettighetene – hverken på selvstendig grunnlag
eller som støtteargument når det kommer til vedtaket om 23. konsesjonsrunde.
Saksbehandlingsfeil
Saksøkers subsidiære påstand i tingretten, altså et alternativ
dersom hovedpåstanden ikke skulle føre fram, var saksbehandlingsfeil. Dette
dreier seg om prosessen rundt selve vedtaket, og at det er gjort feil som må
føre til at vedtaket av den grunn er ugyldig. Her er det mye å ta av og
relativt komplisert juss.
Kort oppsummert mener saksøker at §112 også gir sterkere krav til
saksbehandlingen fordi miljøet trenger sterkt vern, at forvaltningsrettslige
regler også spiller inn, og at man må se på hele systemet i petroleumsloven,
ikke bare akkurat de paragrafene som gjelder selve utvinningstillatelsene. Saksøker
mener at det er forhold som ikke er utredet godt nok, eller begrunnet godt nok.
Her pekes det på at utredningen, ifølge saksøker, har mangler når det gjelder
klimapåvirkningen vedtaket gir både nasjonalt og globalt, og manglende
utredninger av de lokale miljøeffektene på sårbare områder. Det ble også særlig
fokusert på Mads Greåker og Knut Einar Rosendahls vitnemål om mangelfull
utredning av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten i prosjektet.
Tingretten
kom til at det ikke er begått saksbehandlingsfeil, og dommen ankes også på dette
punktet.
Miljøorganisasjonene
anfører i denne runden at både utredningsplikten og begrunnelsesplikten er misligholdt. De mener staten verken har utredet eller gitt
tilfredsstillende begrunnelse for
Ankende part gjentar kritikken om fragmentering også når det
kommer til hvilke krav som kan stilles til saksbehandlingen:
«Dette innebærer at forvaltningen ikke på noe punkt i saksbehandlingen plikter å vurdere den samlede belastningen av de aktuelle utvinningstillatelsene på klodens klima, i forhold til historiske og fremtidige utslipp fra norskprodusert petroleum og i forhold til Norges utslippsreduksjoner.
Tilsvarende er påviste regnefeil (manglende diskontering) ansett å være uten betydning fordi økonomiske vurderinger for det enkelte felt uansett også gjøres senere i prosessen. Dermed er åpenbare feil på flere hundre milliarder kroner ansett å være uten betydning.»
I
ankeerklæringen angripes også tingrettens syn på at det ikke finnes begrunnelse
i rettskildene for en plikt til diskontering. Ankende part siterer en kronikk
av Gøril Bjerkan, cand
oecon, jurist og stipendiat på følgende finurlige
vis: «Bjerkans kommentar til dettevar: «Deter somåetterlyseen rettslig begrunnelse foråadderekorrekt.»»
Regjeringsadvokaten tar til kraftig motmæle mot anførslene om
saksbehandlingsfeil og kaller det et angrep på selve petroleumslovens
system:
«Hva gjelder saksbehandlingen, fulgte prosessen frem til vedtaket om 23. konsesjonsrunde fra oppstart i 2013 frem til vedtaket i juni 2016 fullt ut reglene i petroleumsloven og alminnelig forvaltningsrett. I den grad de ankende parter hevder at det er feil ved dette, er det i realiteten et angrep på selve petroleumslovens system, og ikke på måten det ble praktisert i denne saken.»
Der
miljøorganisasjonene prøver å se en helhet både når det kommer til
grunnlovsanførslene og saksbehandlingen av vedtaket, er Regjeringsadvokaten
tilsvarende opptatt av å konsentrere den rettslige vurderingen til selve 23.
konsesjonsrunde:
«For staten har det gjennom prosessen så langt løpende vært nødvendig å presisere at saken kun er anlagt mot et enkelt vedtak – om tildeling av 23. konsesjonsrunde i juni 2016. Grunnen er at de ankende parters anførsler i stor grad er av en mer generell karakter, og snarere fremstår som et forsøk på å få en fastsettelsesdom om grunnlovsmessigheten av norsk petroleumspolitikk, med anførsler som til dels helt sprenger rammene for det konkrete gyldighetssøksmålet.
