Nyheten: Rødts landsmøtevedtok lørdag å skrote partiets tidligere standpunkt om en sluttdato for oljevirksomheten, samt å si nei til vindkraft både «på land, i fjæra og til havs».

Min analyse: Rødts vedtak om å si nei til havvind er et politisk selvskudd. Det er inkonsistent å kalle seg «industriparti» og samtidig være imot den næringen som de nærmeste tiårene kan skape flest arbeidsplasser og mest verdiskaping i de delene av industrien som står foran solnedgang – nemlig alt som har å gjøre med olje og gass.

Tankesmien Manifest, som hører til i samme politiske leir som partiet Rødt, driver et seriøst og skikkelig arbeid for å fremme grønn industri i Norge. Å samle fagbevegelse, industrikapital og miljøbevegelse til felles satsing på grønn industri er prosjektet Manifest holder på med, og her er selvsagt havvind en viktig komponent. Manifest har akkurat gitt ut en rapport skrevet av blant annet den kjente økonomen Mariana Mazzucato og hun gjester også tankesmiens konferanse om noen dager.

Det kan anføres vektige argumenter mot den svært sterke troen på stat og statsdrift Manifest tar til orde for, men den underliggende samfunnsanalysen er patent: Vi står overfor en klimakrise. Det må bygges grønn industri i Norge til erstatning for den gamle og oljegrå. Hvordan kan verdiskaping her i landet kombineres med store utslippsreduksjoner – ikke minst utenfor landets grenser?

I et slikt bilde har havvind en svært viktig plass, uansett hvordan man snur og vender på det, og uansett hvilket politisk ståsted man har. Bortsett altså fra flertallsposisjonen i «industripartiet» Rødt.

Havvind er ikke uten interessekonflikter med andre næringer til havs. All energiproduksjon har ulemper. Hvor og hvordan utbyggingene skal skje er det all grunn til å diskutere, men ikke om vi i Norge og Europa trenger mer grønn strøm.