– Det er i alle fall blitt lagt mer vekt på klima i valgkampen blant Demokratene i år. Det henger nok sammen med mobiliseringskraften, og at engasjementet for klimasaken vokser. Selv om klima neppe er avgjørende for hvilket parti du stemmer på, er det en av sakene som kan skape engasjement og deltakelse for demokrater.
Med andre ord: Mange demokratiske velgere ville nok kanskje stemme på Joe Biden uansett, men flere av dem vil oppgi klima som hovedgrunn. Motivert av at han har lagt frem en omfattende klimapolitisk plan, og er tydelig i retorikken sin på feltet. Det kan i neste omgang tyde på at klima vil krype høyere på prioriteringslistene, og at vi vil se mer ambisiøs politikk hvis og når Demokratene vinner makten igjen.
Demokrater påvirkes av naturkatastrofer
– Du har også forsket på velgere som blir direkte berørt av klimarelaterte katastrofer, og hva det betyr for adferden deres. Kan for eksempel tropiske stormer som herjer i vippestater i USA ha noe å si for valgutfallet der?
– For å ta hovedpoenget først: Jeg tror absolutt direkte erfaring har noe å si. Mange håper det skal bli lettere å gjennomføre effektiv politikk når folk bokstavelig talt føler klimaendringene på kroppen. Den republikanske borgermesteren i Miami, for eksempel, er blant republikanske stemmer som mest høylytt krever handling.
Men typisk nok er virkeligheten mer komplisert. Jeg har nylig fått publisert en studie om California, der skogbrannene igjen har herjet i år. Jeg ville undersøke om de som bor nært brannene er mer villige enn andre til å akseptere mer kostbar klimapolitikk. Det er de, men det viser seg at det først og fremst gjelder demokrater. Republikanerne blir mindre påvirket.
– Hvorfor det?
– Vi bruker alle filtre til å tolke virkeligheten, og derfor oppfatter vi ofte det samme fenomenet ulikt. Dersom du på forhånd tror på klimaforskning, vil du tolke økt forekomst av skogbranner som et resultat av et endret klima. Hvis du ikke tror på forskningen, vil du ikke se den koblingen.
– Det er kanskje ikke unikt for USA?
– Nei, også i Norge viser det seg at direkte erfaring ikke nødvendigvis fører til engasjement og handling. En kjent studie fra nettopp Norge, tar for seg et anonymisert lokalsamfunn, Bygdaby, der lokalsamfunnet får problemer på grunn av milde vintre. Likevel unngår folk i bygda å snakke om global oppvarming. Det blir nærmest et tabuemne, som det er mer behagelig for alle å bare feie under teppet. Det er kulturelt filtrert bort fra den offentlige samtalen.
– Trumps upopularitet er bra for klimaet
– Men hvis noen folk ikke endrer mening når de får klimaendringene tett på, hva skal da til?
– Dette handler mer om ideologi. Når politiske ledere endrer måten de samtaler om fenomenet på, kan de bidra til å endre folks tenkemåter. Og her må jeg peke på noe man ofte glemmer – nemlig den positive effekten valget av Trump har hatt for bevisstheten omkring klimapolitikk: Ved at folk som ikke liker Trump blir mer tilbøyelige til å støtte offensiv klimapolitikk. Rett og slett fordi det blir å markere motstand.
Trump er blitt ansiktet til klimaskeptikerne, og Trump er massivt upopulær verden over. Det å velge en mer offensiv klimapolitikk kan derfor være en måte å vise at man er mot Trump og hans politikk, og demonisere og marginalisere motstandere som Trump-tilhengere. Det kan i seg selv bidra til å motivere og mobilisere folk bak klimafanen.
– Forbrukermakt kan ikke stanse oppvarmingen
– Tilbake til det du sa om ideologi og eliter. Er det viktigere å forsøke å overbevise partieliter i USA – og andre steder, for den saks skyld – enn å spre informasjon blant velgere, hvis man vil ha mer støtte til klimakampen?
– La meg si det sånn: Det som preger klimadebatten, er at det snakkes mye om individuell handling. Vi bør fly mindre, spise mindre kjøtt, gjøre mer av ditt, ikke gjøre datt. Alt dette er flott, men klimaproblemet er ikke et individuelt problem som kan slås med forbrukermakt, det er strukturelt. Vi må endre politikken, overbevise styresmaktene om at vi må dra i samme retning.
Da er ikke løsningen mer informasjon, det handler heller om å forsikre seg om at de som skaper politikken, har insentiv for å handle. Det er viktig å informere politiske ledere om hvor forskningen står, men det handler ikke minst om at de forstår hvor mye klimapolitikk faktisk er ønsket.
Kunnskap teller, engasjement avgjør
– Hva mener du?
– Det er et gap mellom hva folk selv tenker om klimaendringer, og hva de tror andre folk tenker om det. Mange er bekymret for klimaendringer, men undervurderer samtidig hvor mange andre som tenker likt. Derfor vegrer de seg for å ta det opp med andre. Man legger lokk på det som faktisk er en felles bekymring, som kunne skapt engasjement.
Det samme gapet eksisterer blant elitene, selv blant sterkt klimaengasjerte politikere. Også de undervurderer engasjementet blant egne velgere. Jeg har ikke data fra Norge om dette – men vi ser det i alle andre land der vi har gjort slike undersøkelser. Blant annet USA, Australia og Canada.
– Så hva kan velgere gjøre, konkret? Både i USA og i Norge?
– De kan engasjere seg! Skriv til dine folkevalgte, både lokalt og på Stortinget. Ta kontakt med partiet du stemmer på, vis din interesse, del engasjementet ditt. Den typen grasrotengasjement kan være svært effektivt. Vis at de har et flertall bak seg. Så våger de kanskje mer.
