Energi og Klima: – Rolling Stone snakker om «dommedagsbreen» i Antarktis. New York Times snakker om at kilometervis med is velter ut i havet, og at mange av verdens storbyer er truet. Hva er det egentlig som skjer?

Fiamma Straneo: – Jeg tror debatten om smeltingen av Antarktis er kommet litt skjevt ut. Vi vet at innlandsisen på Grønland og i Antarktis smelter, det er som forventet når klimaet blir varmere. Det vi ikke vet, er hvor lang tid det vil ta. Avhengig av hva du leser og hvem du spør, får du mer eller mindre ekstreme framskrivinger på dette feltet. Jeg tror en bedre måte å snakke om issmeltingen på er å ta utgangspunkt i dette: Vi vet ikke nok om denne issmeltingen til å regne ut bidraget til havstigningen med noen særlig sikkerhet. Det gjør det vanskelig å beregne hvor raskt havet vil stige fremover, og det er problematisk.

– Det er vel ikke nytt at det er usikkerhet knyttet til klimamodellene?

– Nei, noe vil det alltid være. Det er det forskning handler om: Jo mer kunnskap du får om noe, jo bedre modeller du bygger, desto mer reduserer du usikkerheten, men den vil alltid være der. Dette blir imidlertid ofte misforstått. I klimadebatten i USA bruker enkelte usikkerhet i vitenskapelige data til å diskreditere all forskningen på området. Dette blir helt feil: Det er ingen usikkerhet om at smeltingen skjer eller om det vil påvirke havstigningen, det vil den. Det er hastigheten vi ikke kan fastslå sikkert. Utfordringen vår nå er å redusere den usikkerheten.

– Hva er det da som har skjedd med forskningen på isen i Antarktis og på Grønland som skaper disse overskriftene?

– Vi er i ferd med å finne ut mer om hvordan smeltingen faktisk foregår. Slike isbremmer vi snakker om her, kan tape masse på to måter. Den første er intuitiv: Overflatesmelting. Varmer du luften over isbreen, smelter isen på overflaten. Dette tar modellene høyde for, med ganske høy grad av sikkerhet. Vi forstår kanskje ikke alle de fysiske prosessene 100 prosent, men vi har noenlunde kontroll på de grunnleggende av dem, og modellene fungerer.

– Den andre typen, det vi kaller dynamisk forandring, er mer kinkig. Isbremmer og isbreer er som du vet ikke statiske, de beveger seg, og i disse tilfellene ender de i havet. Det interessante er at modellene som forsøker å forutse bevegelsene er veldig sensitive for det som skjer i kantene, spesielt der isen møter havet. Den flytende delen av isbremmen fungerer slik støttepilarer gjør på gamle bygninger eller fort, de holder igjen isen. Kalver breen, kan det noen ganger være som å åpne en kork, og hastigheten øker.

– I tillegg kommer selve smeltevannet inn som en joker. Det vi har oppdaget, er at smeltevann kan komme seg gjennom breen og ut på undersiden. Da skjer det flere ting. For det første: Når ferskvann fra smelting kommer ned under breen og møter mer kompakt saltvann, blir ferskvannet presset opp langs undersiden av isen. Da renner ferskvannet som en foss under isen, friksjonen blir redusert, og det kan få opp farten på breen. I tillegg gir dette smeltevannet økt smelting. Når en bre ligger i ro i vannet, danner det seg nemlig et isolerende lag av kaldt vann mellom isen og havet. Når vannet begynner å bevege seg, virvles det isolerende laget bort, og smeltingen blir mer effektiv. Litt som når du har isklumper i et glass med drikke, hvis du lar det stå i ro, bruker isklumpene lang tid på å smelte. Hvis du rører eller rister på glasset, smelter de fortere.

– Hvorfor har vi ikke visst om dette før?

– Det er vel riktigere å si at vi ikke har kjent alle detaljene, og mange detaljer som hver bidrar kan ha en stor effekt samlet. Å forstå klimaet handler om å forstå alle detaljene som er involvert, også de som vi ikke har hatt oversikt over tidligere. For å få det til, må vi gjøre observasjoner. Og dette er avsindig vanskelig å observere. Skal du gjøre målinger akkurat der breen møter vannet, må du være nettopp der hvor breen møter vannet. Der er det vanskelig og farlig å oppholde seg. Breen kan kalve, det kan være livsfarlig hvis du er i nærheten. Er du oppå breen, er sprekker også et faremoment. Vi bruker mye bøyer og autonome fartøy, men også de kan bli ødelagt av naturkreftene. Og på Grønland må vi navigere inn trange fjorder som er fulle av isfjell. Vi trenger observasjonene for å bedre modellene, men det krever at vi jobber på farlige og vanskelige steder.

– Hva blir veien videre?

– Den neste IPCC-runden (FNs klimapanel, red.anm) vil ta høyde for mer av disse prosessene. Flaskehalsen er disse ytterkantene av isbremmene, der isen møter vannet. De er flaskehalser i fysisk forstand, fordi de som sagt fungerer som støttepilarer mot isen, og bremser farten. Men de er også flaskehalser metaforisk, fordi de er så vanskelige å komme til og derfor blir det vanskelig å samle informasjonen vi trenger. Det avgjørende er at vi forserer denne metaforiske flaskehalsen, så vi får tilstrekkelig kunnskap om konsekvensene til at vi kan planlegge for fremtiden.