1. For å nå 2-gradersmålet må verdens utslipp av klimagasser reduseres med 50-85 prosent i forhold til dagens nivå. Allerede i dag skjer om lag 60 prosent av de globale utslippene i uland og i framvoksende økonomier.

2. Skal verden i det hele tatt ha mulighet til nå dette målet, må utslippene de neste tiårene reduseres også i utviklingslandene og i de framvoksende økonomiene. Det er ren aritmetikk.

3. Norsk klimapolitikk bygger derfor på at vi både skal kutte utslippene i Norge og bidra til en utslippsvennlig økonomisk utvikling i utviklingsland og framvoksende økonomier.

4. Dette handler både om rettferdighet og nødvendighet: Rettferdighet, fordi det er de rike landene som har hovedansvaret for klimaproblemet fram til nå. Nødvendighet, fordi det ikke finnes noe alternativ til å redusere utslippene også i utviklingsland og framvoksende økonomier.

5. Norges hovedvirkemiddel for å bidra til en klimavennlig utvikling i andre land er arbeidet mot avskoging og kjøp av CDM-kvoter. CDM er et kvotesystem som bidrar til utslippsreduksjoner i fattige land og framvoksende økonomier gjennom å gjøre det lønnsomt med klimavennlige investeringer. Gjennom vår deltakelse i kvotesystemet ønsker vi å bidra til 1) en mer klimavennlig økonomisk utvikling, og 2) å utvikle en internasjonal pris på CO₂-utslipp.

6. Systemet er prosjektbasert, dvs at hvert prosjekt vurderes og godkjennes av en FN-komité. Komiteen godkjenner også hvor store utslippskutt det enkelte prosjektet gir. Regelverket for godkjenning har blitt skjerpet flere ganger de siste årene. Norge kjøper bare kvoter i prosjekter som er godkjente av FN. Om lag 2/3 av CDM-prosjektene er i fornybar energi, vannkraft og vindkraft. Alternativet til disse prosjektene er ofte enda mer kullkraft.

7. En uavhengig utredning i regi av FN, som ble presentert på klimakonferansen i Doha, konkluderer med at CDM hittil har levert dokumenterte reduksjoner på godt over 1 milliard tonn. Prosjekter som allerede er godkjent, anslås å levere utslippsreduksjoner på ytterligere 2 milliarder tonn fram til 2020. Videre viser studien at CDM har mobilisert mer enn 215 milliarder USD i investeringer i utviklingsland. Dette tilsvarer om lag 150 prosent av verdens årlige samlede offentlige bistand.

8. I Kyoto-avtalens første periode (2008-2012) hadde det ikke vært nødvendig for den norske staten å kjøpe CDM-kvoter for å oppfylle vår avtaleforpliktelse. Vi har kjøpt kvoter fordi vi frivillig har valgt å overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 pst. Dette vil endre seg i neste forpliktelsesperiode.

9. CDM–systemet er ikke perfekt. En hovedinnvending er at det ikke er satt et tak for samlede utslipp i uland. I stedet godkjennes prosjekter enkeltvis. Det er både kronglete og byråkratisk, og innebærer dessuten alltid en mulighet for feilvurderinger. Det er også negativt at det er så mye usikkerhet rundt systemets framtid, noe som igjen skyldes usikkerhet rundt framtidige klimaavtaler. Dette forhandles det akkurat nå om i Doha (Qatar). Blant annet som et resultat av all denne usikkerheten, er kvoteprisene for tiden svært lave.

10. Men det er dette systemet vi har i dag. Det er dette felles regelverket verden har klart å bli enig om så langt. Og det er bare gjennom felles arbeid verden kan klare å løse den globale klimautfordringen. Derfor har vi valgt å benytte CDM-systemet, samtidig som vi jobber for å få på plass enighet om bedre og bredere kvotesystemer.

11. CDM-systemet blir ofte kritisert her hjemme. Men fra politikere fra utviklingsland kritiseres ordningen derimot ofte for at den i for liten grad utløser klimavennlige investeringer i deres land.

12. Man skal heller ikke undervurdere effekten CDM-systemet har hatt ved å sette klima på dagsorden i mange land. CDM har bidratt til at klima blir et tema både hos myndighetene og i privat sektor i utviklingsland og framvoksende økonomier fordi CDM er en måte å tiltrekke seg investeringer på.

13. Norge ved Finansdepartementet har i perioden 2008-2012 kjøpt kvoter fra ca 200 CDM-prosjekter. Vi kontraherer ofte i en tidlig fase, men vi betaler ikke før kvotene er godkjent av FN. I enkelte tilfeller godkjenner ikke FN prosjektene vi har kontrahert. Da kansellerer vi avtalen. Det gjøres også når framdriften i prosjektet er dårlig og avtalte frister ikke blir holdt. Skogplantingsprosjektet til Green Resources i Tanzania er et eksempel på det. Dette prosjektet er ennå ikke godkjent av FN og følgelig har vi kansellert.

14. Vi kjøper kvoter for om lag 19 millioner tonn over perioden 2008-2012. Det tilsvarer om lag 4 millioner tonn per år. I de årlige statsbudsjettene har Regjeringen informert Stortinget om utviklingen i statens kvotekjøp og innhentet nødvendige fullmakter. En detaljert oversikt over utviklingen i statens kvotekjøp ligger også på Finansdepartementets hjemmeside.

15. I dokumentarprogrammet Den Store Klimabløffen kritiseres særlig 3 prosjekter Norge har kjøpt kvoter i. Her er en del vesentlig informasjon om disse prosjektene som ikke kommer godt fram i programmet, jf boks under.

BOKS:
New Zealand – Ernslaw One Ltd skogprosjekt
Kvotene er kjøpt fra selskapet Ernslaw One Ltd som planter skog, hovedsakelig douglas gran og radiata, i New Zealand. Prosjektet har en godt dokumentert klimaeffekt og kvotene vi mottar (AAU) er godkjent av FN. Norge har kjøpt 1 022 235 kvoter fra prosjektet.

Tiong-familien, fra Malaysia, er hovedaksjonær i Ernslaw One Ltd. Denne familien eier også selskapet Rimbunan Hijau, som har omfattende virksomhet i Papua Ny Guinea (PNG). Dokumentarprogrammet fokuserer på selskapet Rimbunan Hijau sin virksomhet. Men dette er et selskap som Finansdepartementet ikke har kjøpt CDM-kvoter fra.

Kina – Nongling vannkraftverk
Dette er et vannkraftverk på 180 MW i Yunnan-provinsen i Kina. Kraftverket forventes å produsere 774 GWh per år, noe som tilsvarer rundt 0,6 pst av norsk vannkraftproduksjon i et normalår. Vannkraftverket er anslått å gi årlige utslippsreduksjoner på vel 674 000 tonn CO₂. Norge har kjøpt 318 000 CDM-kvoter fra prosjektet.

Temaet i dokumentaren er tvangsflytting av 6-700 personer. Ved store kraftutbyggingsprosjekter forekommer det at folk må flytte. Slik var det også under de store kraftutbyggingene i Norge. Det er imidlertid vesentlig at dette skjer på en ryddig måte og at de berørte blir kompensert. Det som ikke kommer fram i dokumentaren, er at flyttingen har skjedd i samsvar med internasjonale retningslinjer («World Commission on Dams», og CDM-regelverket). Prosessene er dokumentert og verifisert av Det Norske Veritas og godkjent av FN.

Det blir også hevdet i dokumentaren at kraftverket ikke er addisjonelt, og prosessen med å gjøre dette til et CDM-prosjekt ble satt i gang etter at utbyggingen var i gang. Dette er ikke korrekt. Kronologien i prosessen framgår av dokumenter som ligger på FNs hjemmesider og er dessuten verifisert av Det Norske Veritas.

Brasil – Plantar skogprosjekt
Dette er et skogprosjekt som Finansdepartementet ikke har noen direkte avtale med. Finansdepartementet deltar i Verdensbankens fond Prototype Carbonship Fund (PCF) med 5,5 pst. Fondet inngikk i 2002 en avtale med Plantar. Etter et vedtak i fondet i 2010 legges det opp til at deltakerne ikke mottar kvoter fra dette skogprosjektet. Finansdepartementet har derfor ikke detaljert kunnskap om utviklingen i prosjektet.

Følg meg på twitter: @lundkjetil