Med regjeringens åpning av 23. konsesjonsrunde i Barentshavet må man spørre seg om den har brutt samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Samarbeidsavtalen inngått i 2013 er grunnlaget for at den blå regjeringen eksisterer.

Videre synes de godkjente prosjektene i konsesjonsrunden å være prosjekter som går med underskudd for norske borgere og skattebetalere. Hva får erklærte tilhengere av markedsøkonomi til å sløse med vanlige folks penger?

Hva sier samarbeidsavtalen?

I samarbeidsavtalens punkt 2h. heter det bl.a. at «Samarbeidspartiene bygger sin politikk på forvalteransvaret og føre var-prinsippet. Den kloden vi skal overlate til våre barn skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre….Samarbeidspartiene vil føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket.»

Videre heter det at regjeringen ikke skal iverksette petroleumsvirksomhet ved iskanten (4c).

Da er det vanskelig å forstå hvordan tildeling av flere blokker ved iskanten ikke er iverksetting av det. Det spørs om dette ikke er et alvorlig avtalebrudd overfor Venstre og KrF. Regjeringen kan gjemme seg bak en vag definisjon av iskanten som ikke er anbefalt av Miljødirektoratet, men det er uansett en hån mot barna som vi skal overlate kloden til, og en svekkelse av klimaforliket.

De blå: Fra markedsøkonomi til planøkonomi

Jeg husker en gammel BBC-dokumentar om Albanias tidligere diktator Enver Hoxha, de norske marxist-leninistenes favorittdiktator. Det var en reportasje fra politbyrået hvor de klappet for en skofabrikk som hadde nådd produksjonsmålene sine. At skoene var ubrukelige og at det ikke var noe behov for dem, var uten betydning.

Vi vet at oljeboring i Barentshavet er ulønnsom når kostnaden for utvinning fort er over 100 dollar fatet. Det blir enda mer ulønnsomt når alle eksterne kostnader blir medtatt, og ekstremt ulønnsomt hivs man trekker ut dagens subsidiering gjennom skattesystemet. Likevel ønsker de blå å produsere mer av et ulønnsomt produkt – for skattebetalernes regning.

Høyres nye planøkonomiske mantra: Produksjon foran lønnsomhet! Jeg lurer på hva Høyres nestor Kåre Willoch synes om det.

Kanskje også tankesmien Civita med tidligere statsråd fra Høyre, Kristin Clemet, kan hjelpe oss med å forstå hva som har skjedd med det tidligere markedsorienterte partiet?

Et dårlig regnestykke for Norge

Stortinget bør snarest beregne hvor mye verdien av Statens pensjonsfond utland (SPU) vil falle dersom 2-gradersmålet ikke nås og vi får dramatiske klimaendringer, bl.a. fordi Norge ikke oppfyller sine internasjonale forpliktelser. På London School of Economics har de allerede begynt å studere dette. En foreløpig konklusjon – overført til Oljefondet – viser et tap for fondet på alt fra hundre milliarder kroner til tusen milliarder kroner. Hvor smart er det da å begå ulønnsomme investeringer i Barentshavet for at SPU skal tape enda mer?

Man må begynne å stille spørsmålet: Hvis vi vanlige borgere og skattebetalere taper på dette, hvem er det da som tjener på det?

Hva bør Venstre og KrF gjøre?

Å tro at det ville være noe bedre med Arbeiderpartiet, er naivt. Riktignok har partiet blitt mer lyseblått med årene, men oljepolitikken er like svart.

Den logiske konsekvensen av regjeringens avtalebrudd vil være at den søker støtte for neste statsbudsjett hos Ap og eventuelt Senterpartiet og deres nestleder, tidligere oljeminister og nå oljeinvestor Ola Borten Moe. Hos MDG og SV vil det selvsagt ikke være noen støtte å hente.

Venstre og KrF – dersom de etter avtalebruddet skulle være interessert i å forhandle om neste års statsbudsjett – kan alternativt legge opp til å rette opp regjeringens feil. Om regjeringen ikke kan leve med det, får så være. Respekten for kommende generasjoner må veie tyngst. Som borgerlig venstremann sier jeg ikke dette med lett hjerte, men grensen for kamelsluking går omtrent her.

Dersom det er vanskelig rent juridisk å trekke tilbake tillatelsene, er det likevel enkelt å justere rammevilkårene i statsbudsjettet slik at man kommer tilbake til et markedsorientert fundament for oljepolitikken:

• Dropp friinntekten for nye prosjekter. Denne utgjør 22 prosent ekstra skattemessig avskriving som ingen på fastlandet har. Å trekke fra 122 prosent i skatten av noe som koster 100 prosent, er uhørt.
• Forleng den skattemessige avskrivingstiden fra subsidierte seks år til mer korrekte 20-30 år.
• Trekk statseide Petoro (de som forvalter oljen vår) ut av alle nye felt hvor break-even er mer enn 50 dollar fatet. Dette tallet harmonerer med Carbon Trackers beregning av hvor mye olje som må bli liggende i bakken dersom vi skal oppfylle vår del av Paris-avtalen.
• Øk CO₂-avgiften til 1.000-1.500 kroner pr. tonn for hele sokkelen, i tråd med EUs ExternE-utredning, for å fange opp eksternalitetene – og redusér gjerne særskatten tilsvarende. Dette vil gi et riktigere og mer reelt markedsorientert kostnadsbilde for bransjen.
• Pålegg utbyggere av nye felt å deponere et fornuftig antall titalls milliarder kroner i Norges Bank som sikkerhet for eventuelle skader de forvolder i de sårbare områdene. Det er forurenseren som skal betale, ikke skattebetalerne, jfr. BPs skandale i Mexicogulfen. Dersom de ikke kan dekke skaden, bør de heller ikke få lov til å lage den.
  
• Endre Petoros mandat til å kunne investere i fornybar energi langs kysten helt fra Sørlandet opp til Finnmark, med de samme pengene som selskapet slutter å sløse på ulønnsomme oljeprosjekter.
• Innfør malus – det motsatte av bonus. I bilforsikring heter det bonustap ved skade. Mange halvstatlige selskaper gir bonus til ledelsen hvis ting går litt bra eller litt dårlig, men hvor mange gir trekk i lønn, pensjon og andre ytelser hvis det går ordentlig dårlig på lang sikt? Malus vil være et virkemiddel som kan sikre at ledelsens incentiver harmonerer med langsiktige mål som bedriftsøkonomisk lønnsomhet, samfunnsøkonomisk lønnsomhet og bærekraft for verden og våre barn. Å forvente at godt betalte ledere skal ha tre langsiktige tanker i hodet samtidig, burde ikke være for mye forlangt.

Eisenhowers advarsel

Tidligere femstjerners general fra 2. verdenskrig og president Eisenhower advarte i sin avskjedstale i 1961 mot det han kalte det militærindustrielle kompleks. Han viste til hvordan produsenter av ploger gikk over til å lage sverd da det var nødvendig, men at det etter krigen hadde tatt av og at landet sto i fare for å bli dominert av egeninteressene til business og byråkrati av typen militær: Uendelig opprustning og enorm ressursbruk.

I dag står vi kanskje overfor den samme utfordringen, men i en annen drakt:

Det oljeindustrielle kompleks.

Selv om nye oljefelt er ulønnsomme (og kan ødelegge kloden) valser regjeringen og Olje- og energidepartementet, Oljedirektoratet, statseide Petoro og store deler av Stortinget ufortrødent videre sammen med Statoil. Til skade for norske skattebetalere, til skade for miljøet og til skade for barna våre.

Det var først da president Reagan møtte generalsekretær Gorbatsjov i Reykjavik i 1986 at de skar gjennom og atomgalskapen kunne begynne å avta, 25 år etter Eisenhowers tale.

Klimakrisen er en annen eksistensiell krise verden står overfor.

For snart 16 år siden – i 1997 – skrev daværende miljøvernminister Guro Fjellanger under Kyoto-avtalen på vegne av Bondevik-regjeringen og Norge. Avtalen forpliktet Norge til å redusere klimautslippene for å redde Norge og verden fra uholdbar oppvarming.

Siden da har norske utslipp stort sett gått opp.

Må vi vente i ytterligere ni år for å vriste makten fra det oljeindustrielle kompleks, eller kan vi håpe at dagens krise skapt av regjeringen fører til at Skei Grande (Venstre) og Hareide (KrF) i statsbudsjettet for 2017 tar grep og gjør verden til et bedre sted ved å gjeninnføre markedsøkonomi i Norge – og bringe Høyre tilbake til en borgerlig, verdikonservativ kurs?

Eller vil vi se en planøkonomisk og subsidieslukende allianse av Høyre, Ap, Sp og Frp i lommen på det oljeindustrielle kompleks?