For å unngå de mest alvorlige konsekvensene av klimaendringene, ble verdens ledere i 2010 enige om å begrense den globale oppvarmingen til to grader celsius (2°C) i forhold til før-industriell tid. Det internasjonale energibyrået (IEA) har regnet ut at dersom man skal ha 80 prosent sjanse for å nå togradersmålet, må nivået på de globale klimaløsnings-investeringene nå 500 milliarder USD per år innen 2020 og 1000 milliarder USD per år innen 2030.

Tall fra Bloomberg New Energy Finance viser at nivået på globale investeringer i klimaløsninger i fjor nådde 254 milliarder USD, ned fra 281 milliarder USD i 2012. Det betyr at det er et betydelig investeringsgap som må tettes dersom togradersmålet skal nås.

Ifølge rapporten Investing in the Clean Trillion: Closing the Clean Energy Investment Gap (Ceres 2014) er dagens tilbydere av investeringskapital for klimaløsnings-prosjekter primært kommersielle banker, nasjonale og multinasjonale utviklingsbanker (f.eks. Verdensbanken og Den Europeiske Investeringsbank) og kraftselskaper. Disse kildene alene vil ikke være tilstrekkelig for å doble investeringsnivået innen 2020, og firedoble det innen 2030.

Det trengs nye substansielle kilder til kapital, og de største potensielle tilbyderne er institusjonelle investorer som pensjonsfond, forsikringsselskaper, legater, stiftelser og kapitalforvaltere. Globalt forvalter disse investorene omlag 75,9 billioner USD, hvorav rundt 45 billioner USD er plassert i aktiva ment for å dekke langsiktige institusjonelle forpliktelser. Den årlige OECD Large Pension Fund Survey viser at mindre enn 1 prosent av forvaltningskapitalen til de institusjonelle investorene investeres i dag direkte i infrastrukturprosjekter, og en enda mindre andel (~ 0,1 prosent) i klimarelaterte infrastrukturprosjekter. I overnevnte rapport skriver Ceres: