Mange av oss som har en litt mer enn gjennomsnittlig interesse for klima og energi har fulgt det tyske Energiewende med interesse. Etter læreboka vi fikk utdelt på nittitallet skulle Tysklands omfattende utbygging av fornybar energi bety at de trengte masse gasskraft for å regulere kraftproduksjonen opp og ned, ettersom sola skinner og vinden blåser. Men slik gikk det ikke.

I steden for å få mer gasskraft, så ble det mindre bruk av disse kraftverkene. Selv om gasskraftproduksjonen økte litt i 2016, er vi fortsatt langt unna toppåret 2008, og da hadde Tyskland knapt bygget noen solkraftverk og vindmøller. Den ene grunnen til dette er økonomisk. Siden EUs kvotesystem ikke virker, har det blitt nesten gratis å slippe ut CO₂, og det gjør at kullkraftverkene kan konkurrere med gass.

Den andre grunnen er teknisk. Tyske ingeniører har tuklet med kullkraftverkene. De er ikke lenger produsenter av «baseload», som må gå jevnt og trutt døgnet rundt. Det er kullet som regulerer det tyske kraftsystemet, det er kullet som kjører på med mer produksjon når det trengs, eller skrur ned når det er nødvending. Ombygde kullkraftverk er minst like fleksible som gasskraft.

På et seminar i regi av Agora Energiewende i forbindelse med Berlin Energy Transition Dialogue i mars kunne den danske Energistyrelsen stolt fortelle at danske kullkraftverk kan reguleres fra 10-100 prosent effekt, uten at det går nevneverdig ut over effektiviteten. De beste kraftverkene kan øke produksjonen med 6 prosent i minuttet. Som Energistyrelsen stolt sa det: Sol- og vindkraft er «the backbone» i det danske kraftsystemet, mens kullkraften er regulator. På denne måten kan danskene som tyskerne få på plass stadig mer fornybart. Samtidig kutter de klimagassutslippene fra kullkraftverkene. I stedet for at de går på full maskin hele tida, fyller de nå inn med kraft når det er for lite fornybart. Jo mer fornybart som bygges ut, jo mindre går kraftverket i løpet av året.

Dette er ikke bare noe som skjer i Nord-Europa. Danske myndigheter startet i 2016 et stort samarbeid med Kina for å bidra til å bygge om deres kullkraftverkflåte til «fleksible kullkraftverk». På den måten tenker man seg at Kina kan få plass til stadig mer fornybart i kraftsystemet. Fornybart blir «baseload», kull blir støttekraft.

Er dette gode eller dårlige nyheter for klimaet? Det er ihvertfall dårlig nytt for norske gasskraftentusiaster som må innse at gasskraftens fleksible fordel nå er innhentet av kullbransjen. Om man bygger nye fleksible kullkraftverk i stedet for gasskraft er det også veldig, veldig dårlig nytt for klimaet, og for klodens luftkvalitet. Men om man bygger om eksisterende kullkraftverk til fleksible er ikke regnestykket så enkelt. Når de rigide kullkraftverkene blir fleksible, ja da muliggjør de utbygging av mye mer fornybar energi, for man kan skru ned på effekten hver gang det er mye vind og sol, og skru opp igjen når det er lite. Og dermed synker CO₂-utslippene. Dessuten får kullkraftbransjen en exit-strategi. Rigide kullkraftverk er «sunk cost», når det først er bygget koster det ikke så mye å produsere. Fremfor at disse kraftverkene blir stående på full guffe og spy ut CO₂, kan de bygges om til å kunne bli et verktøy som fremskynder fornybar utbygging, samtidig som utslippene reduseres i takt med fornybarutbyggingen.

Med andre ord, gasskraft som bro til fornybarsamfunnet er ikke gitt rent teknisk. Om nye gasskraftverk kan bidra til reduserte klimagassutslipp vil avhenge av flere faktorer. Å bygge nye regulerbare gasskraftverk i land som fortsatt har rigide, regulerbare kullkraftverk vil fort gi økte utslipp.