Mange av oss som har en litt mer enn gjennomsnittlig interesse for klima og energi har fulgt det tyske Energiewende med interesse. Etter læreboka vi fikk utdelt på nittitallet skulle Tysklands omfattende utbygging av fornybar energi bety at de trengte masse gasskraft for å regulere kraftproduksjonen opp og ned, ettersom sola skinner og vinden blåser. Men slik gikk det ikke.

I steden for å få mer gasskraft, så ble det mindre bruk av disse kraftverkene. Selv om gasskraftproduksjonen økte litt i 2016, er vi fortsatt langt unna toppåret 2008, og da hadde Tyskland knapt bygget noen solkraftverk og vindmøller. Den ene grunnen til dette er økonomisk. Siden EUs kvotesystem ikke virker, har det blitt nesten gratis å slippe ut CO₂, og det gjør at kullkraftverkene kan konkurrere med gass.

Den andre grunnen er teknisk. Tyske ingeniører har tuklet med kullkraftverkene. De er ikke lenger produsenter av «baseload», som må gå jevnt og trutt døgnet rundt. Det er kullet som regulerer det tyske kraftsystemet, det er kullet som kjører på med mer produksjon når det trengs, eller skrur ned når det er nødvending. Ombygde kullkraftverk er minst like fleksible som gasskraft.

På et seminar i regi av Agora Energiewende i forbindelse med Berlin Energy Transition Dialogue i mars kunne den danske Energistyrelsen stolt fortelle at danske kullkraftverk kan reguleres fra 10-100 prosent effekt, uten at det går nevneverdig ut over effektiviteten. De beste kraftverkene kan øke produksjonen med 6 prosent i minuttet. Som Energistyrelsen stolt sa det: Sol- og vindkraft er «the backbone» i det danske kraftsystemet, mens kullkraften er regulator. På denne måten kan danskene som tyskerne få på plass stadig mer fornybart. Samtidig kutter de klimagassutslippene fra kullkraftverkene. I stedet for at de går på full maskin hele tida, fyller de nå inn med kraft når det er for lite fornybart. Jo mer fornybart som bygges ut, jo mindre går kraftverket i løpet av året.