De færreste på venstresida ønsker nok at den europeiske energi- og klimapolitikken skal mislykkes. Men en del ønsker tydeligvis ikke at Norge skal delta i den. Det er et mulig standpunkt. Økonomisk egeninteresse er det vanligste av alle politiske motiver.

Men er dette virkelig i Norges økonomiske interesse? Neppe.

Konsekvensene av at Norge sier nei til ACER kan være uklare på kort sikt. Men i praksis betyr det at vi starter arbeidet med å trekke oss ut av det felles europeiske energi- og klimasamarbeidet.

Nei til ACER betyr at første gang energilandet Norge virkelig bruker reservasjonsretten i EØS-avtalen, er i en energisak. Det er verdt å reflektere over for alle oss på venstresiden som er opptatt av norsk verdiskaping.

Vi bør også ta inn over oss at Norsk Industri er tydelig på at Norges interesse er å forbli i energi- og klimasamarbeidet.

Norge har i dag full tilgang til det europeiske energimarkedet. Vi eksporterer årlig gass til Europa til en verdi av rundt 200 milliarder kroner.

Flyten av elektrisk kraft mellom Norge og EU går begge veier, men over tid er det mest eksport fra Norge. For Norge er dette en stor fordel fordi vi de fleste år har kraftoverskudd. Ettersom vi også har mye regulerbar kraft, kan vi selge til gode priser.

Dette øker velferden i Norge. Samtidig sikrer gode kabelforbindelser at vi unngår ekstremutslag på vår kraftpris. Med den kulden som har vært i det siste, har Norge flere dager netto importert kraft fra Europa. Uten importen hadde kraftprisene i Norge vært langt høyere. Ironien er at mange av de som nå roper mot kabler, nok også hadde ropt på politiske tiltak om kraftprisene hadde blitt veldig høye.

Kraftinntekter gir velferd

Noe av det tristeste med denne diskusjonen er omtalen av kraftselskapene våre som grådige Gordon Gekkoer som suger velferd ut av Norge. I virkeligheten er det motsatt. Kraftselskapene våre er offentlig eid og fungerer som velferdspumper for stat, fylkeskommuner og kommuner i hele landet. Årlig genererer de rundt 40 milliarder kroner til å bygge velferd i bygd og by. Vår deltakelse i det europeiske energisamarbeidet øker disse inntektene. Er man opptatt av arvesølvet, bør man også være opptatt av at arvesølvet beholder sin verdi.

Oslo kommune eier Norges nest største kraftselskap, E-CO Energi. Vi mottar årlig rundt 1 milliard kroner i utbytte fra våre kraftselskaper. Disse inntektene går til velferd for Oslos innbyggere. For 1 milliard kan vi bygge 1600 barnehageplasser, betale lønna til 1250 årsverk i eldreomsorgen eller bygge 13 km med nye sykkelveier.

Idealet om en rasjonell debatt

Jeg tror ikke at noen på venstresiden er for å redusere velferden. Jeg tror heller ikke at mange ønsker å redusere ambisjonene i klimapolitikken. Men jeg tror at mange har latt seg rive med av enkel retorikk og sammenblanding av saker.

Etter rettssaken om hjemfall mellom Norge og EU besluttet Stortinget at vi i Norge skulle rendyrke modellen med offentlig eide kraftselskaper. Dette skjedde under den rødgrønne regjeringen. Vi innførte et strammere regime på dette feltet enn noen gang før i vårt lands historie. Dette er akseptert av EU og gjelder den dag i dag. Likevel diskuterer mange som om ACER gjaldt spørsmålet om offentlig eierskap til vannkraften vår. Vi kan ikke holde på sånn.