Arbeidet med å bygge Okla vindpark starter denne uken. Snart settes gravemaskinene i sving for å bygge vindkraftanlegg i hjertet av et av våre mest særpregede kystområder. Forblåste kystfjell på en halvøy, lengst vest ut mot havet, et inngrepsfritt område som fagmiljøer mener har særdeles høy verneverdi. Et ikonisk landemerke, et nøkkelsted i historien om landet vårt, et kulturlandskap pleid frem av fiskerbønder og villsau gjennom hundrevis av år, et reisemål halve verden nå har sett (og likt) på Instagram. Her, midt i alt dette, skal vi altså etablere industri og veianlegg, for å hente ut bittelitt grønn energi.

Jeg er ikke generell motstander av vind. Jeg heier på ACER og energiutveksling i Europa. Jeg erkjenner at fornybaromstilling innebærer vanskelig valg. Men vanskelige valg krever noe viktig av oss: Evnen til selvkritisk refleksjon. Okla-prosjektet representerer det motsatte. En skjærende mangel på musikalitet.

Sannheten om Oklaprosjektet er brutalt enkel: Ideen er dårlig. Den gule lappen med «Vind på Vestkapp» burde ha vært krøllet sammen og lagt i resirkuleringsbøtten for minst ti år siden.

I mars skrev jeg om prosjektets høye naturkostnader og lave klimagevinst. Ikke ett eneste menneske jeg har snakket med siden den gang har uttrykt aktiv støtte til vindturbiner her. Ingen i vindbransjen opplever prosjektet som viktig for den grønne omstillingen. Ingen som jobber med klimastrategi mener at prosjektet er klokt. Ingen som vil utvikle næringslivet på nordvestlandet tenker at dette prosjektet vil bidra netto positivt til sysselsettingen. Snarere tvert i mot.

Alle som har besøkt Stadlandet skjønner at kystvillmarken her er en unik kapital. Forvaltet riktig kan inngrepsfriheten gi større verdiskapning, både økonomisk og målt i opplevelser, enn produksjonen av knappe 71 GwH vindkraft noen gang kan komme i nærheten av. Konfliktene som nå virvles opp lokalt, er hjerteskjærende unødvendige. Industrialiseringen i dette symbolsk viktige området bidrar kun til en eneste ting: Å redusere den generelle oppslutningen rundt det grønne skiftet. Om naturen tillegges en fnugg av egenverdi blir regnestykket ved utbygging hinsides elendig. Alle, også bransjen selv, taper dermed på at prosjektet realiseres.

Likevel står anleggsmaskinene oppmarsjert. Hvorfor?

«Tiltaket vil være i svært stor konflikt med nasjonale mål», skrev Miljødirektoratet og Riksantikvaren i 2013. Harde ord, gitt at vi snakker om et miniprosjekt. Okla består i sin reviderte form kun av fem møller. Omsetningen kan på sitt beste sammenliknes et middels stort turisthotell. Forskjellen fra hotellbransjen er at de økonomiske ringvirkningene er negative, ikke positive. Det eneste som peker til himmels i dette prosjektet er selve møllene. De vil til gjengjeld reise seg 150 meter til værs og være synlige fra halve nordvestlandet.

Det er avmakt, ikke visjoner, som har drevet fram dette energiprosjektet. Ideen om møller på vestkapp ble lansert for tyve år siden, i en tid der kommunen var lutfattig. Pilene pekte nedover. Kun de mest entusiastiske backpackerne hadde oppdaget at dette faktisk var europas vakreste surfeområde.

Nå, 20 år senere er situasjonen helt annerledes. I sommer var det kaos i Hoddevika, fordi så mange ønsket å ta del i opplevelsen. Vestkapp er blitt en motor for reiselivsutviklingen i hele regionen. Folk flytter hit, fra hele verden. Det er ikke rart. Stad er et unikt stykke geografi i Europa, og har en fantastisk fremtid foran seg.

Det er kun to ting som har drevet dette prosjektet hele veien til realisering: Det ene er avmakt. Det andre er medgåtte kostnader.

Dagens politikere er bundet opp av vedtak som ble fattet i en annen tid, med helt andre forutsetninger. Konsesjonstoget rullet ut av perrongen for mange år siden, og har siden den gang vært umulig å stoppe. Retten til å fange vind er i mellomtiden solgt videre til italienske Falck Renewables. Dermed er det skapt en regning som må fordeles. Denne regningen er det ingen som ingen vil, eller har mulighet til å, ta ansvar for.

Etter at olje- og energiminister Tina Bru (H) ga tommel opp før sommeren står man der, innemalt i feil hjørne i det grønne mulighetsrommet. Hvis det hadde vært noen voksne med i denne prosessen, hadde de satt ned foten for lenge siden. Møllene på Okla vil, hvis de bygges, bli ruvende monumenter over sveiseblindhet i politikk og forvaltning. Denne industriparken er ikke uttrykk for grønt entreprenørskap. Den er et direkte resultat av en bevisstløs tilnærming på natur og verdiskapning, og en politisk prosess der ingen synes å sitte ved rattet.