Arbeidet med å bygge Okla vindpark starter denne uken. Snart settes gravemaskinene i sving for å bygge vindkraftanlegg i hjertet av et av våre mest særpregede kystområder. Forblåste kystfjell på en halvøy, lengst vest ut mot havet, et inngrepsfritt område som fagmiljøer mener har særdeles høy verneverdi. Et ikonisk landemerke, et nøkkelsted i historien om landet vårt, et kulturlandskap pleid frem av fiskerbønder og villsau gjennom hundrevis av år, et reisemål halve verden nå har sett (og likt) på Instagram. Her, midt i alt dette, skal vi altså etablere industri og veianlegg, for å hente ut bittelitt grønn energi.

Jeg er ikke generell motstander av vind. Jeg heier på ACER og energiutveksling i Europa. Jeg erkjenner at fornybaromstilling innebærer vanskelig valg. Men vanskelige valg krever noe viktig av oss: Evnen til selvkritisk refleksjon. Okla-prosjektet representerer det motsatte. En skjærende mangel på musikalitet.

Sannheten om Oklaprosjektet er brutalt enkel: Ideen er dårlig. Den gule lappen med «Vind på Vestkapp» burde ha vært krøllet sammen og lagt i resirkuleringsbøtten for minst ti år siden.

I mars skrev jeg om prosjektets høye naturkostnader og lave klimagevinst. Ikke ett eneste menneske jeg har snakket med siden den gang har uttrykt aktiv støtte til vindturbiner her. Ingen i vindbransjen opplever prosjektet som viktig for den grønne omstillingen. Ingen som jobber med klimastrategi mener at prosjektet er klokt. Ingen som vil utvikle næringslivet på nordvestlandet tenker at dette prosjektet vil bidra netto positivt til sysselsettingen. Snarere tvert i mot.

Alle som har besøkt Stadlandet skjønner at kystvillmarken her er en unik kapital. Forvaltet riktig kan inngrepsfriheten gi større verdiskapning, både økonomisk og målt i opplevelser, enn produksjonen av knappe 71 GwH vindkraftnoen gang kan komme i nærheten av. Konfliktene som nå virvles opp lokalt, er hjerteskjærende unødvendige. Industrialiseringen i dette symbolsk viktige området bidrar kun til en eneste ting: Å redusere den generelle oppslutningen rundt det grønne skiftet. Om naturen tillegges en fnugg av egenverdi blir regnestykket ved utbygging hinsides elendig. Alle, også bransjen selv, taper dermed på at prosjektet realiseres.

Likevel står anleggsmaskinene oppmarsjert. Hvorfor?