Bård Harstad, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet
i Oslo, skriver
i Financial Times om hvordan Brasils store og mektige agrobusiness-sektor kan
bli en alliert i kampen for å bevare Amazonas. Poenget er enkelt: Landets store
soyaindustri, og landbruksinteressene forøvrig, kan miste markeder og markedsadgang
- og dermed inntekter – hvis Brasil ikke opptrer ansvarlig i Amazonas. Derfor
er det i agrobusinessens egeninteresse å bruke sin politiske makt overfor
Bolsonaro. Samtidig mener Harstad at EU ikke kan ratifisere handelsavtalen med
Mercosur, der Brasil er største part, uten at en troverdig politikk for
bevaring av Amazonas er på plass. Det er ved å være tydelig i handelspolitikken
at vi i Europa kan skape press.

Norge forhandler også med Mercosur, gjennom Efta, og så
langt har næringsminister Torbjørn Røe Isaksen forunderlig nok avvist
å gjøre en kobling til regnskogen. Hvis han ikke klarer å forandre mening på
egenhånd, bør Stortinget hjelpe ham. Det kan selvfølgelig innvendes at norske
interesser, både olje og laks, kan tape på å spisse til konflikten med Brasil.
Men det er dypt uansvarlig ikke å bruke hele registeret av politiske og diplomatiske
virkemidler for å stimulere frem en annen kurs.

Forhåpentlig går EU foran, med Tyskland og Frankrike i
spiss, slik at Norge ikke behøver å ta en eventuell støyt alene.

Og skal vi tro Harstad, så kan altså den brasilianske agrobusinessen mobiliseres. Det er sannsynlig at Jair Bolsonaro hører mer på «soyakongen» Blairo Maggi enn på Regnskogfondet. Maggis konsern er den største soyaprodusenten i Brasil og har en norsk filial i Fredrikstad. Denofa, som importerer mye av soyaen som brukes her i landet, er en del av Amaggi-konsernet. Blairo Maggi har uttrykt frykt for at Bolsonaros manglende miljøpolitikk kan ødelegge for eksporten, nettopp i tråd med logikken Harstad refererer til.

Her i landet, som i Europa ellers, går det meste av soyaen til fôr. Kyllinger og griser spiser 75 prosent av soyaen som importeres til EU, ifølge en nylig rapportfra Greenpeace. I Norge går det mye soya til laksefôr, i tillegg til det som konsumeres i landbruket. Næringene viser til at alt som brukes er sertifisert opp og ned, men det er ifølge Harstad ikke tilstrekkelig. Når vi tar den «snille» soyaen, så går den «slemme» til innenlandsk forbruk eller som eksport til land der man ikke er så nøye på det.

For å etablere en kjede av politisk press bør den
brasilianske agrobusinessens storkunder, også her i landet, uttrykke dyp
bekymring overfor sine leverandører. Dagligvarehandelen kan følge opp. Og forbrukeren
bør tenke seg om to ganger; skal vi spise kyllingene og laksen som er
sisteleddet i soyaens verdikjede, eller skal vi velge noe annet?

Sammen med tydelige politiske signaler i handelsforhandlingene mellom EU og Mercosur kan dette bidra til å skape presset som er nødvendig.

Så er det underliggende problemet at vi i Europa – og enda
mer i Kina – i økende grad har etterspurt varene som fremmer hogst av
regnskogen. Det er etterspørselsveksten som har skapt økonomi for både
soyadyrkere og kvegbønder. Dette er selve «caset» i rapporten om landarealer og
landbruk FNs klimapanel la frem forleden. Vi forbruker på en måte som truer
klimaet og klimaendringene truer matsikkerheten. Derfor må vi legge om, både
kosthold og landbruk. Spiser vi mindre kjøtt, og mer vegetabilsk, så dempes
presset.

Det er ganske sikkert en fordel for maktbalansen mellom forbruker og kunde – importør og eksportør – at det finnes flere alternativer til soyaen. Å utvikle fôr som i store volum kan erstatte soya, bør derfor være en prioritet. Verden trenger Brasils voldsomme kapasitet som produsent av landbruksvarer, men Europa kan ikke stille seg slik at vi er i lommen på en bølle som Bolsonaro.

Både i Norge og ellers i Europa vil en landbrukspolitikk som
fremmer kjøttproduksjon basert på beiting og lokale fôrressurser også bidra.

Handelspolitikken kan ikke ses isolert fra klimapolitikken, tvert
imot. Det trengs sterkere koblinger. Det grunnleggende må være følgende: Vi kan
ikke lage handelsregimer som fremmer en utvikling som går på tvers av det vi
vet er nødvendig for å sikre hensynet til klima og kommende generasjoner. Det
bør være holdningen både i EU-parlamentet og Stortinget når handelsavtalene mellom
Europa og Mercosur skal behandles.