Bård Harstad, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet
i Oslo, skriver
i Financial Times om hvordan Brasils store og mektige agrobusiness-sektor kan
bli en alliert i kampen for å bevare Amazonas. Poenget er enkelt: Landets store
soyaindustri, og landbruksinteressene forøvrig, kan miste markeder og markedsadgang
- og dermed inntekter – hvis Brasil ikke opptrer ansvarlig i Amazonas. Derfor
er det i agrobusinessens egeninteresse å bruke sin politiske makt overfor
Bolsonaro. Samtidig mener Harstad at EU ikke kan ratifisere handelsavtalen med
Mercosur, der Brasil er største part, uten at en troverdig politikk for
bevaring av Amazonas er på plass. Det er ved å være tydelig i handelspolitikken
at vi i Europa kan skape press.

Norge forhandler også med Mercosur, gjennom Efta, og så
langt har næringsminister Torbjørn Røe Isaksen forunderlig nok avvist
å gjøre en kobling til regnskogen. Hvis han ikke klarer å forandre mening på
egenhånd, bør Stortinget hjelpe ham. Det kan selvfølgelig innvendes at norske
interesser, både olje og laks, kan tape på å spisse til konflikten med Brasil.
Men det er dypt uansvarlig ikke å bruke hele registeret av politiske og diplomatiske
virkemidler for å stimulere frem en annen kurs.

Forhåpentlig går EU foran, med Tyskland og Frankrike i
spiss, slik at Norge ikke behøver å ta en eventuell støyt alene.

Og skal vi tro Harstad, så kan altså den brasilianske agrobusinessen mobiliseres. Det er sannsynlig at Jair Bolsonaro hører mer på «soyakongen» Blairo Maggi enn på Regnskogfondet. Maggis konsern er den største soyaprodusenten i Brasil og har en norsk filial i Fredrikstad. Denofa, som importerer mye av soyaen som brukes her i landet, er en del av Amaggi-konsernet. Blairo Maggi har uttrykt frykt for at Bolsonaros manglende miljøpolitikk kan ødelegge for eksporten, nettopp i tråd med logikken Harstad refererer til.

Her i landet, som i Europa ellers, går det meste av soyaen til fôr. Kyllinger og griser spiser 75 prosent av soyaen som importeres til EU, ifølge en nylig fra Greenpeace. I Norge går det mye soya til laksefôr, i tillegg til det som konsumeres i landbruket. Næringene viser til at alt som brukes er sertifisert opp og ned, men det er ifølge Harstad ikke tilstrekkelig. Når vi tar den «snille» soyaen, så går den «slemme» til innenlandsk forbruk eller som eksport til land der man ikke er så nøye på det.