Aps finanspolitiske talsmann Torgeir Micaelsen irriterer seg over at alle ikke deler hans syn på norsk oljesektor og petroleumspolitikk. Han er lei av kritikk fra økonomer, miljøvernere og enkelte politikere, ifølge et intervju i DN (11.april).

Micaelsen ser ut til å legge til grunn at olje- og gassutvinning vil være mer lønnsomt enn all annen næringsvirksomhet – nærmest til evig tid. Det er det ingen garanti for. Presset mot gassprisene og fallet i det europeiske gassmarkedet bør være en vekker. På lengre sikt kan forsterket klimapolitikk og billig fornybar energi undergrave verdien i kostbar fossil energiutvinning for godt.

Det er selvsagt ingen tvil om at petroleumssektoren både har vært og vil være en stor ressurs for Norge.

Men hvor lenge vil det vare, og hvordan vil markedene utvikle seg fremover? Usikkerheten er stor.

Det er nødvendig å nyansere. Olje som det er billig å utvinne, vil selvsagt ha en stor verdi i all overskuelig fremtid. Verdien på olje som det er dyrt å hente opp, er derimot mer usikker. Den ekstraordinære lønnsomheten i oljeproduksjon som vi nå ser, er knyttet til at oljeprisen er svært høy. Samtidig stiger utvinningskostnadene. Det er bare en håndfull oljeproduserende land som er tjent med at denne tilstanden vedvarer. IEA viste nylig hvordan de økte oljeprisene innebærer en stor belastning for verdensøkonomien.

IEA har også vist at det er en sterk langsiktig sammenheng mellom klimapolitikk og oljepris. Med en utvikling langs togradersbanen, vil oljeprisen være vesentlig lavere enn i et «business as usual-scenario», kort og godt fordi lavere klimautslipp gir lavere oljeforbruk og dermed lavere priser.

For Norge er det i et kortere bilde langt mer interessant hva som skjer med gassprisene. Europas gassforbruk falt kraftig i 2011. For norske gassinteresser er den viktigste siden ved dette at EUs klima- og energipolitikk nå virker i gassens disfavør, i motsetning til postulatene for eksempel i Oljemeldingen. Mye fornybar energi kommer inn på markedet og CO₂-prisene er lave. Dette svekker gassens konkurransekraft og reduserer volumene. Samtidig ønsker de store europeiske kraftselskapene å avvikle oljeprisindekserte kontrakter som gjør at gassprisene, til Russlands og Norges gunst, har ligget svært høyt. Det er altså et press både mot volum – og verdi. Mer vind- og solenergi, som ikke har driftskostnader når anleggene først er bygd, utgjør en strukturell trussel mot gassen.

Så blir spørsmålet om den norske petroleumspolitikken er riktig «tunet» for å møte disse utviklingstrekkene. Satsingen på olje- og gassaktivitet i nordområdene betyr at Aps nestleder Helga Pedersen kan bejuble leteaktivitetens betydning for optimismen i nord, men innebærer også betydelig finansiell risiko. Det er ikke sikkert at det lønner seg å hente opp oljen og gassen man eventuelt finner. De stadige utsettelsene av Shtokman-utbyggingen vitner om det.

Blant problemstillingene det bør være verd å diskutere er følgende:

• Tar staten for stor del av risikoen ved leting og utbygging ved dagens skatteregime der 78 prosent av kostnadene selskapene har blir betalt fra felleskassen?
• Bruker man for store intellektuelle og finansielle ressurser på å identifisere petroleumsressurser som forutsetter svært høye priser for å være lønnsomme?
• Borer man seg inn i et politisk interessefellesskap med energistormakter som har alt å tape på at den globale klimapolitikken forsterkes?

Også de statlige aktørenes investeringsstrategi utenfor Norges grenser er verd å belyse. Statoil har frie tøyler, mens Statkraft holdes igjen. Oljefondet har 100 milliarder plassert i aksjer i de største oljeselskapene, men kan ikke investere direkte i kraftproduksjon eller annen infrastruktur.

• Er det en fornuftig langsiktig strategi å la Statoil satse en tier på det fossile for hver krone Statkraft legger i det fornybare?
• Burde Oljefondet avstå fra investeringer i fossil energiutvinning for å motvirke risiko?
• Bør Norge, med sin kapitalrikelighet, gire opp investeringene i klimariktig infrastruktur og fornybar kraftproduksjon rundt omkring i verden?

Vi trenger mer debatt om Norges utfordringer som oljeland, ikke mindre.