Banebrytende journalistikk fra NRK har gjort alle oppmerksomme på konsekvensene av at natur bygges ned bit for bit. En hytteby her og en ny motorveg der gjør at naturområdene krymper. Resultatet er at artsmangfoldet, opplevelsesverdiene og den naturlige karbonlagringen også krymper.

Nå går debatten om hvordan politikerne skal svare. Det er ingen tvil om at naturvernet må styrkes, og at arealpolitikken må strammes inn. Ett av forslagene handler om å innføre et nytt konsept – arealnøytralitet – opprinnelig introdusert av miljøorganisasjonen Sabima. Ideen går ut på at man skal oppnå null netto tap av natur gjennom å gjenbruke allerede utbygde arealer og restaurere mer av naturen vi har ødelagt.

Entusiastisk statsminister

Denne ideen har til nå ført til vedtak om arealnøytralitet i et åttitalls kommuner og har støtte langt inn i regjeringen. I vinter refset klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen det borgerlige byrådet i Bergen fordi de ville se bort fra tidligere vedtak om å gjøre byen arealnøytral. Og da statsminister Jonas Gahr Støre dro på besøk til foregangskommunen Nordre Follo, kalte han innsatsen deres rundt arealplanlegging historisk.

• Les ekspertintervju: Det bør koste å bygge ned natur

Det er ikke sikkert hele regjeringen deler entusiasmen. Men kanskje kan disse signalene bety at det kommer en nasjonal beslutning om arealnøytralitet senere i år, i den varslede stortingsmeldingen om oppfølging av den globale naturavtalen. Meldingen er nå under forberedelse i Bjelland Eriksens departement.

Utbygginger må kompenseres

Både på nasjonalt og kommunalt nivå vil en beslutning om arealnøytralitet være avhengig av en oppskrift for kompensasjon ved nye utbygginger. Hvis man skal ha netto null tap av natur, og man ikke kategorisk sier nei til alle nye utbygginger i alle typer natur, vil de utbyggingene som gjennomføres, måtte kompenseres med restaurering av natur et annet sted.

Dermed oppstår spørsmålet om hvordan denne kompensasjonen skal komme på plass:

• Hvem bestemmer hvilke områder som skal restaureres?

• Hvem setter standarden for hva slags restaurering som er bra nok?
• Og hvem skal egentlig betale?

Når Bjelland Eriksen skal finne svar på disse spørsmålene, kan han begynne med å bla opp i Arbeiderpartiets program for denne stortingsperioden. Der heter det at partiet skal «arbeide for mekanismer som gjør at utbygger som bygger ned skog, jord eller annen natur, skal kompensere for det ved å restaurere natur andre steder gjennom et såkalt naturbidrag».

Det er tradisjon for slike utbyggerbidrag i norske kommuner. Når en utbygger får ja til en utbygging, kan det følge med et krav om å bidra til offentlig infrastruktur i utbyggingsområdet. Derimot er det ikke tradisjon for å bruke slike bidrag til å restaurere natur.

Bygg opp et fond for restaurering

For å få arealnøytralitet til å fungere, må Bjelland Eriksen få på plass et system for hvordan inntektene fra utbyggerbidragene skal bli såkalte naturbidrag.

Vårt forslag er å la inntektene gå inn i et regionalt fond. Pengene fra fondet må brukes til restaureringstiltak etter en kunnskapsbasert prioriteringsliste. Det vil være naturlig å se geografiske regioner i sammenheng, for eksempel på fylkesnivå, slik at man kompenserer nær naturinngrepet, men samtidig ikke avgrenser seg til kommunen der inngrepet skjer. Slik kan man sikre at den til enhver tid høyest prioriterte naturen i fylket kan restaureres.

• Les ekspertintervju: Hvem skal bestemme over naturen?

Et slikt system vil ha mange fordeler. For det første vil man legge til rette for systematisk restaurering av natur. Det skulle Norge gjort for lenge siden. Den globale naturavtalen krever at minst 30 prosent av forringet natur skal være under restaurering innen 2030. Dette gjelder altså områder som er ødelagt eller skadet per i dag – ikke den naturen som kan bli rammet i fremtiden. For å nå restaureringsmålet i naturavtalen vil man trenge langt mer penger enn de som kommer inn for å kompensere for nye utbygginger.

For det andre vil man sikre at arealnøytralitet praktiseres likt i alle kommuner. Uten et felles, nasjonalt system for naturkompensasjon vil man risikere at hver kommune finner opp sin egen modell for å kompensere. Kommuner som konkurrerer om etableringer, vil være tjent med å gjøre kompensasjonen så billig som mulig. Et standardisert system bør gjelde alle utbygginger i alle kommuner – og alle utbygginger som får konsesjon av statlige myndigheter.

For det tredje vil en slik ordning etablere prinsippet om at det er utbygger som skal betale, slik det allerede står i Arbeiderpartiets program, og sette opp et system for hvordan denne betalingen skal komme i stand. Et obligatorisk utbyggerbidrag/naturbidrag vil i praksis bli en naturavgift på nye utbygginger.

Minst fem offentlige utredninger – med Klimautvalget 2050 som den siste – har foreslått en slik avgift, men ingen regjering har til nå gått til Stortinget med et konkret forslag. Naturavgiften vil gjøre det dyrere å bygge ned natur, og dermed fungere som et økonomisk insentiv til å utnytte arealer som allerede er i bruk. Den vil være et konkret virkemiddel for det prinsippet Klimautvalget 2050 tar til orde for, nemlig å unngå, flytte og forbedre nye naturinngrep.

Hva med «avlatshandelen»?

Det finnes mange modeller for en mulig avgift på nedbygging av natur, og flere av dem har med rette fått kritiske spørsmål.

Hovedinnvendingen har vært at en slik avgift kan komme til å erstatte andre, faglige og demokratiske beslutningsprosesser innen arealforvaltningen.

Frykten er at en utbygger kan trumfe gjennom en utbyggingsplan under henvisning til at naturavgiften selvsagt vil bli betalt. Men hvis man gjør dette riktig fra begynnelsen av, vil ikke en modell med utbyggerbidrag erstatte den restriktive arealforvaltningen som trengs. Tvert imot vil den være en nødvendig forutsetning for å få arealnøytralitet til å fungere.

Og for Bjelland Eriksen vil det kanskje være et ekstra lite poeng at modellen som løser flokene, er hentet rett ut fra Arbeiderpartiets program.