Det er flere grunner til at fornybart seiler opp som hovedstrategi. Karbonfangst og –lagring har vist seg å bli både veldig dyrt og teknisk uhyre krevende. Kjernekraft er fortsatt med i verktøykassen, men uforutsette kostnadsøkninger skremmer investorer og myndigheter. Til sammenligning har vindkraft og spesielt solcelleenergi falt dramatisk i pris. I 2014 er det anslått at sol-, vind- og vannkraft sto for over 50 prosent av alle verdens investeringer i kraftproduksjon. I USA, der skiferrevolusjonen har ført til svært lave gasspriser, utgjorde vind og sol allikevel nær 80 prosent av investeringene i kraftproduksjon i første halvår av 2015.

Fornybar skaper jobber

Fornybarnæringene er også blitt en veritabel jobbskapemaskin. USAs energiminister Ernest Moniz la frem disse tallene på en av de mange "side-events" i Paris: Siden København-konferansen for seks år siden har kostnadene knyttet til vindenergi, PV (sol) og LED-belysning falt med 40-90 prosent.I denne perioden har de samme næringene økt den direkte sysselsettingen i USA med henholdsvis tre ganger for vind, 20 ganger for sol og 200 ganger for LED. «Vi har allerede over 175000 direkte arbeidsplasser i solindustrien, det er flere enn innen bilproduksjon og mange andre tradisjonelle industrier», sa han.

De samme erfaringene høster nå de fremvoksende økonomier som har lagt til rette for investeringer i fornybar energi. I Sør-Afrika er det i løpet av tre år skapt mellom 50000 og 100000 permanente nye arbeidsplasser som følge av de første rundene med utbygging av fornybar energi, mens over en halv million sør-afrikanere har deltatt i utbyggingen og dermed fått en fot innenfor det formelle arbeidsmarkedet. I India har et forskningsinstitutt anslått at landets program for utbygging av 100 Gigawatt solcellekraft innen 2022 vil gi over 1 million nye arbeidsplasser i sektoren.

Norske muligheter på mange områder

Olje- og energiminister Tord Lien og Olje-Norges talsmann Schjøtt-Pedersen har selvsagt rett i at det fortsatt vil være behov for fossil energi i flere tiår fremover. Man bygger ikke en helt ny energiforsyning over natten. Men retningen, akselerert utfasing av fossil energi i el-forsyningen, er klar, samtidig som forsert elektrifisering av transport og bygg innebærer at vind og sol vil ta markedsandeler fra petroleum på veiene og innen oppvarming. I sum vil disse trendene, i samspill med den regelmessige skjerpingen av klimamålene som Paris-avtalen legger opp til, føre til en vesentlig lavere etterspørsel etter kull og olje enn dagens prognoser tar høyde for, og etter hvert også lavere etterspørsel etter naturgass.

Sett fra norske bedrifters ståsted, bærer det grønne skiftet i seg kimen til en krise, men først og fremst nye muligheter. Den massive globale investeringsbølgen som kreves for å nå Paris-målene vil etterspørre kvalitetsprodukter, kompetanse og langsiktig investeringskapital – områder der norske bedrifter har mye å tilføre. Det er milliardmarkeder som venter bedrifter som kan tilby innovative elektriske installasjoner, teknologier som gir høyere energieffektivitet, fleksibel og kostnadseffektiv energilagring, sømløs kommunikasjon og styring, gjennomføring av sammensatte utbyggingsprosjekter, forvaltning, eierskap og drift, juss og finansiering, for bare å nevne noen få vekstområder knyttet til fornybarsamfunnet.

Solberg og Brende for passive

Sett i lys av dette, skulle man tro at norske myndigheter burde være svært så opptatt av å posisjonere Norge som en viktig leverandør av løsninger til det globale fornybarskiftet.

Men nei, det er dessverre passiviteten som råder, det kan virke som politikere med Erna Solberg og Børge Brende i spissen lider av berøringsangst når det kommer til f-ordet.

På COP 21-møtet i Paris, for eksempel, var det påfallende at verken statsministeren eller klimaministeren i sine taler – i motsetning til de fleste av sine kolleger – oppfordret til akselerert overgang til fornybar energi. Og før de reiste til Paris, hadde de rukket å få vedtatt et statsbudsjett som raserte Utenriksdepartementets bevilgning til fornybar energi og et utbyttevedtak som rammer Statkrafts planlagte fornybarinvesteringer neste år. Norge var for det meste usynlig på de utallige såkalte «side-events» der overgangen til, og finansiering av, fornybar energi sto på dagsorden. Norge var ikke med da Sverige, Canada, Japan, USA og de fremste EU-landene annonserte 10 milliarder dollar til akselerert utbygging av fornybar energi i Afrika innen 2020. Norge glimret også med sitt fravær da India med støtte fra flere europeiske land lanserte sin «Global Solar Alliance» med deltakelse fra 120 land.

Norge er for det meste også fraværende når det kommer til fornybar energi i det bilaterale samarbeidet. Kontrasten er stor til f.eks Tyskland som reiser verden rundt med eksperter og prosjektmidler for å bistå fremvoksende økonomier i å lage sin versjon av "Energiewende". Tysklands utviklingsbank KfW har så langt bidratt med over 200 millioner euro i risikolån til fornybar energi i India, og forpliktet seg nylig til å låne over 1 milliard dollar til bygging av infrastruktur som kreves for å realisere Indias ambisjon om å 25-doble produksjonen fra vind og sol innen 2025. Det er ingen tvil om at den blomstrende tyske leverandørindustrien drar store fordeler av Tysklands internasjonale engasjement på området.

Emiratene er eksempel på et olje- og gasseksporterende land som nå strategisk pløyer store ressurser inn i den internasjonale lavkarbonøkonomien. Noen dager før Paris-møtet ble det bl.a. kjent at landet skal etablere et strategisk investeringsfond i partnerskap med Kina, der fornybar energi er et av satsingsområdene. Tidligere har Emiratene et fond på 350 millioner dollar som i partnerskap med IRENA – "fornybarøkonomiens IEA" - gir lavrentelån til prioriterte prosjekter innen fornybar energi i utviklingslandene. Som resultat av dette er Dubai i ferd med å posisjonere seg som en en sentral internasjonal hub for utviklere og investorer i fornybar energi, noe som også vil bli demonstrert når landet om vel en uke er vertskap for utstillingen og konferansen World Future Energy Summit.

Et annet eksempel er president Obamas nye «grønne diplomati»: Da han tidlig i 2015 besøkte Indias statsminister Narendra Modi, kom nyheten om at USA vil garantere for 4 milliarder dollar i lån til Indias ambisiøse plan for utbygging av fornybar energi.

Norsk berøringsangst har en pris

Det kan være gode grunner for at Norge så langt har valgt å prioritere andre ting som regnskog, shipping og posisjonering av naturgass i sin internasjonale klimastrategi. Men etter Paris-møtet er det tydelig at den norske berøringsangsten i forhold til fornybarøkonomien har en pris. Norge har et godt utgangspunkt for å skape et ledende internasjonalt kluster av virksomheter i den internasjonale fornybarøkonomien. Miljøer som Statkraft og SN Power er til stede som utvikler av og investor i vannkraft over hele verden. Unge Scatec Solar har i løpet av få år fått en posisjon som en ledende uavhengig utvikler og produsent av storskala-solkraft i de fremvoksende økonomier. REC Solar/Elkem Solar har kinesiske eiere, men utvikler og produserer høyeffektivt silisium solceller i Norge. Statoil og Statkraft satser tungt på havvind, og sistnevnte også på teknologi med flytende vindmøller. De gode erfaringene som Norfund har høstet, og nå også Oljefondets ønske om å investere i fornybar energi internasjonalt, er også spennende elementer i en mulig norsk strategi på området.

Men for å utløse potensialet vil det kreves en nasjonal strategi som inkluderer både utenriks- og utviklingspolitikken, klimapolitikken og næringspolitikken. Uten dette risikerer vi at norske virksomheter i økende grad blir stående på sidelinjen når verdens fremvoksende markeder legger sine planer for å erstatte kull, olje og gass med elektrisitet fra sol, vind og vann.

Som illustrasjon på Norges utfordring kan nevnes at da den norske norske ambassadøren avholdt mottakelse under klimatoppmøtet, var Statoil-sjef Eldar Sætre bedt om å holde keynote-innlegget. Ikke noe galt med Eldar Sætre, – og han var riktignok supplert med et fint innlegg fra Innovasjon Norge-sjefen Anita Krohn Traaseth – men til neste klimatoppmøte får vi håpe vertskapet kan stille med norske selskaper som er toneangivende innen klimavennlig energi.