Å lage ovner for Afrika
Tilbake i 1984, som ung Sintef-forsker, prøvde vi å etablere prosjekter i Tanzania med forbedrede ovner som skulle brukes til koking/matlaging. Det kan kanskje høres rart ut å jobbe med forbedring av varmeovner i Afrika, men de ovnene som var i bruk hadde veldig lav virkningsgrad og ofte var dette åpne bål. Det blir som å fyre for kråka, de puttet inn hauger med ved, men fikk ikke mye varme til koking/matlaging ut av ovnene. I mellomtiden var avskoging et problem og bistandsprosjekter fokuserte på skogplanting. Jeg har jobbet med forbedring av ovner i lang tid, og tenkte det var bedre å få mer varme ut av hver kubbe, enn å bare plante mer skog.
Så ideen var å jobbe med hele verdikjeden på varme. Jeg hadde møter med professor Nkonoki fra universitetet i Dar es Salaam, som var interessert i prosjektet. Vi satte opp et tverrfaglig prosjekt den gangen hvor teknologi og antropologi skulle jobbe sammen. Vi så på løsninger som omfatter kvinneperspektiv fordi det var kvinnene som hentet ved, og det er kvinnene som lager mat, så de måtte være en viktig del av en brukervennlig løsning. Uten dem på laget kunne vi risikert at teknologien ikke ville bli brukt etter at prosjektet var gjennomført. Norad den gang valgte (dessverre) å plante mer trær, noe jeg mener er omtrent som å bære vann i flere bøtter med hull i, i stedet for å tette hullene i den ene bøtten. Dette med effektiv bistand har vært med meg hele mitt faglige liv siden den gangen.
Kapasitetsbygging først
NTNU har over 40 år bidratt enormt til kapasitetsbygging i utviklingsland. Med kapasitetsbygging mener vi strengt tatt utdanning, og oppbygging av kompetanse hos lokal befolkning. Vi nærmer oss 3000 sivilingeniører eller mastergrader hos personer som har blitt utdannet ved NTNU, og som nå har viktige stillinger i statsapparat og privat industri i sine respektive land. Dette har vært viktig kapasitetsbygging over flere tiår. Mange NTNU-kolleger fortjener en stor takk for den innsatsen! Dette har vært «Kunnskap for en bedre verden» i praksis.
Dette gjelder ikke bare Afrika, for så vidt, NTNU har også hatt stor aktivitet i eksempelvis Nepal hvor vi har konsentrert innsatsen mot Katmandu Universitet (KU), og bygd opp kapasitet på Master, PhD og laboratorieinfrastruktur som gjør KU i stand til å utvikle dette videre, med noe fortsatt støtte fra NTNU.
Dette er essensen; bygg kapasitet gjennom utdanning av BSc, MSc, PhD, og gjør miljøene og universitetene i stand til å utføre utdanningen selv etter hvert. Så sprer dette seg som ringer i vann til andre universitet i samme land og/eller til naboland andre nettverk.
Sol og bio er Afrikas viktigste energiressurser
I Afrika har de store ressurser basert på bioenergi (tradisjonelt til koking/matlaging men med lav effektivitet), solkraft (ny elektrisk teknologi for lys under sterk utvikling), vannkraft (begrenset geografisk), noe begrenset vind (oftest kyststater). Det er også en sterk vilje og motivasjon for å bruke lokale fornybare ressurser.
Jeg var i et møte med Norad i april 2013 hvor de ba ulike organisasjoner innen bistand identifisere framtidige kunnskapsbehov hvor norske investeringer i forskning og innovasjon over bistandsbudsjettet kan ha mulig virkning («impact») og merverdi i å bidra til bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon.
De stilte spørsmålene: Hva trenger vi svar på for å bidra til bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon? Og hva er de viktigste forskningstema og –spørsmål hvor norske investeringer over bistandsbudsjettet kan ha merverdi?
Det er her jeg mener erfaringene fra universitetssamarbeid med Afrika kan gi viktig lærdom og innspill. Norad sprer ressursene for mye utover på ulike organisasjoner. De jobber for fragmentert. Pengestøtte må selvsagt være konkurranseutsatt, men det må også være konsentrasjon og en resulterende kraft som peker i en retning som er strategiske forankret.
Energi som område er en muliggjørende faktor for å få til økt utdanning, både på universitetsnivå, men også lokalt i landsbyer på viktige ting i hverdagen som lesing, bruk av internett, oppbygging av småskala business (sying, reparasjoner etc). Det er dette som til syvende og sist er bygging av samfunn fra grunnen av. Og tilgang på strøm er en viktig nøkkel.
Hvor skal vi bruke pengene?
Eirik Newth sa nylig i en kronikk om fremtiden:
«Problemet er at ungdom blir mangelvare i EU, også i store «leverandørland» som Polen. Situasjonen er stikk motsatt i Afrika, som vil ha en ung, voksende befolkning i tiår framover. Vår eldrebølge i samspill med fattigdom og klimaendringer i Afrika kan drive en migrasjonsbølge til Europa uten sidestykke i historien.
Majoriteten vil være arbeidssøkere, og som nå vil svært mange ha relativt lav utdanning. Forskjellen er at mange «startjobber» for migranter vil være robotisert bort i framtida. Det kan skape enda større utenforskap enn i dag, hvis ikke vi gjør langt større investeringer i voksenopplæring på alle nivåer.»
«Problemet er at ungdom blir mangelvare i EU, også i store «leverandørland» som Polen. Situasjonen er stikk motsatt i Afrika, som vil ha en ung, voksende befolkning i tiår framover. Vår eldrebølge i samspill med fattigdom og klimaendringer i Afrika kan drive en migrasjonsbølge til Europa uten sidestykke i historien.
Majoriteten vil være arbeidssøkere, og som nå vil svært mange ha relativt lav utdanning. Forskjellen er at mange «startjobber» for migranter vil være robotisert bort i framtida. Det kan skape enda større utenforskap enn i dag, hvis ikke vi gjør langt større investeringer i voksenopplæring på alle nivåer.»
Hvor skal vi satse? Norge eller Afrika?
Afrikanske land har samme energiutfordring som andre: omleggingen fra fossilt brennstoff til fornybar energiløsninger. Universitetene spiller da en viktig rolle, ved å levere mennesker med kompetanse innenfor energiteknologi, og ved å delta i utviklingen av teknologiske løsninger som er basert i lokale behov. I Norge har universitet og høyskolesektoren spilt en viktig rolle ved utviklingen av våre olje-gass-ressurser, nå er det også behov for innsats rettet mot overgang til ren og fornybar energiteknologi. Det gjelder for Norge og for Afrika.
NORAD har hatt en langsiktig forståelse for samarbeid innenfor høyere utdanning og NTNU har vært aktiv i slike samarbeid i flere tiår, og når vi nå har besøk fra gruppen som jobber med "Capacity Building in Renewable Energy Education and Research" så er det et eksempel på akkurat den typen kapasitetsbygging som kan bli utløsende for effektiv bistand og samfunnsbygging i Afrika.
Samarbeidet inkluderer nye masterprogram og forskning på lagring av solvarme for steking/koking, mellomskala vindturbiner, pumpe som turbin i småskala vannkraft og bioenergi (i dette prosjektet utdannes ca 40 MSc- og 9 PhD-kandidater). Prosjektet koordineres nå fra Mekelle, Etiopia.
Det er dette jeg ble så innmari glad over å se fruktene av, ti år etter det første initiativet ble tatt på bioenergi med Makerere University. Jeg må også nevne Jørgen Løvseth og Berit Kjeldstad som samtidig startet de første solvarmeprosjektene på fysisk institutt. Siden da har en serie med NUFU/NOMA/NFR/EnPe (ulike NORAD støtteprogrammer) prosjekter knyttet NTNU og en gruppe av åtte afrikanske universiteter sammen.
Dette har vært spesielt viktig for kontakten og samarbeidet med de afrikanske universitetene seg i mellom. Samarbeidet har resultert i masterprogram innenfor fornybar energi ved alle universitetene, og har omfattet totalt over tid ca 150 MSc-studenter og 18 PhD-forskere. (NTNU har ikke bare bidratt på områder knyttet til fornybar energi, men også til omfattende petroleumsutdanning i Tanzania, Angola og Mocambique.)
Samfunn bygges fra grunnen av, med ungdom og kvinner som de viktigste premissgiverne for lokalsamfunnenes utvikling. Det er disse vi bør satse på. Og vi bør satse konsentrert, og la en suksess være forbilde for den neste – ikke smøre tynt utover med bistand.
Jeg vil avslutte med å vise et prosjekt som viser hvordan kreativ ungdom ikke lar seg stoppe av manglende strømnett. (ja, det er noen NTNU-ere involvert her også). Dette er ungdom med øynene rettet mot fremtiden. Det er disse vi må satse på.
