Verdensøkonomien går fra globalisering til mer regionale markeder. USAs støtteregime for klimainvesteringer IRA, og EUs grønne industriplan, er to sjokk for et økonomisk system som har vært bygget på global frihandel og nedbygging av nasjonale støtteordninger.

I Norge har regjeringen lansert et grønt industriløft hvor staten gir lån, tilskudd og garantier for å støtte norske bedrifters omstilling og ny satsing i grønne næringer. Bra, men likevel småtterier sammenlignet med USA og EUs satsinger. Den uunngåelige konsekvensen av det er at selskaper flytter industribyggingen til andre land.

Vi ser det allerede nå. Freyr satser tungt på batteriproduksjon i USA og legger den norske satsingen på is. Yara slår fast at det hadde vært mer lønnsomt å satse på utslippsfri ammoniakkproduksjon i USA enn i Norge med dagens rammevilkår. Den norske solindustrien står på randen av konkurs. Det er stor fare for Norges havvindsatsing blir akterutseilt av land med bedre rammevilkår.

Men Norge har en suksessoppskrift for næringsutvikling som mange misunner oss. Oppbyggingen av oljesektoren med stor statlig involvering har gitt oss en oljeformue som kommer oss og fremtidens generasjoner til gode.

Staten har, gjennom SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten utenfor Equinor) og selskapet Petoro, tatt opp mot 30 prosent eierandel i utbygginger på norsk sokkel. Staten tar en stor del av risikoen ved utbygging av felt som det er usikkert om blir lønnsomme, mens fellesskapet får avkastning fra vellykkede prosjekter.

Denne modellen bør Norge flytte over til nye næringer. I en tid da EU, USA og Kina har kastet den gamle regelboka og går tungt inn med statlige virkemidler, vil norsk næringsliv tape hvis vår egen stat satser for lite.

Privat kapital må være hovedmotoren i det grønne skiftet. Men at staten går inn med penger i bytte mot eierandeler, kan være akkurat det som trengs for å bygge opp det grønne næringslivet i Norge.

Det vil gi selskapene risikoavlastning i oppstartsfasen. De private investorene får den tryggheten de trenger for å investere, og de vil fremdeles ha aksjemajoritet og styre forretningsutviklingen.

Kanskje like viktig: Det er lettere å få folkelig aksept for en modell der staten kan tjene penger gjennom avkastning, sammenlignet med å kaste skattepenger etter selskaper i form av subsidier. Det blir ikke noe grønt skifte uten folkelig støtte.

Miljøpartiet De Grønne har lagt frem et forslag som behandles av Stortinget i høst, hvor vi foreslår å etablere et investeringsfond etter modell av SDØE og Petoro, med arbeidstittel Statens Direkte Grønne Eierskap (SDGE). Fondet vil få i oppdrag å gå inn i grønne selskaper med opp til 30 prosent av egenkapitalen. Aktuelle bransjer kan være solindustri, batteriindustri, biogass, havvind, muliggjørende teknologier og kanskje noen former for landbasert gruvedrift.

Kriteriene for at staten skal gå inn med kapital bør være enkle og transparente, slik at bedrifter som oppfyller et sett med vilkår har rett til at staten kjøper seg inn hvis selskapene ønsker det selv. Nøyaktig hvilke selskaper og hvilke kriterier som skal ligge til grunn, må utredes nærmere, men en god start kan være å følge regjeringens eget hovedprinsipp om at midler fra det næringsrettede virkemiddelapparatet skal ha en plass på veien mot omstillingsmålet for 2030, kombinert med å legge EUs taksonomi til grunn.

Investeringsselskapet Nysnø gjør litt av denne jobben i dag. Men Nysnøs samlede aksjeinvestering på under 1,6 milliarder kroner er ikke i nærheten av nok til å konkurrere med verken USA, EU eller den norske oljenæringen. Verdien av statens direkteinvesteringer i olja er anslått til nesten 1600 milliarder – altså 1000 ganger mer enn Nysnø-investeringene. Nærings- og fiskeridepartementet har selv anslått at det trengs om lag 60 milliarder kroner i statlig risikoavlastning i grønne industriprosjekter.

Verden skal slutte med fossil energi og gå over til fornybar. Alle CO₂-utslipp skal stanses, enten de skjer på Alcoas aluminiumsfabrikk på Lista eller Yaras gjødselfabrikk på Herøya. Verden skal oppfylle naturavtalen, som slår fast at 30 prosent av jordas hav- og landareal skal bevares, og at ytterligere 30 prosent skal restaureres. Norges og verdens økonomi må bli sirkulær, og vi må slutte å bruke opp ressurser. Det grønne skiftet er en enorm oppgave som krever et nytt nivå av politisk innsatsvilje, innovasjon, kapital og risikoavlastning.

Derfor må den norske eierskapsmodellen i olja, der staten har gått inn som deleier, overføres til de næringene vi skal leve av når oljealderen tar slutt.