Samtidig som Utenriksdepartementet under statsråd Børge Brendes ledelse har igangsatt et viktig arbeid for se hvordan myndighetene kan stimulere til private investeringer i fornybar energi i utviklingsland, kommer de fire flertallspartiene med et par kraftige signaler som kan gi mer kraft til dette arbeidet. Det mest konkrete er vedtaket om å doble Norges bidrag til FNs grønne klimafond, fra 200 til 400 millioner kroner. Nå var ikke dette særlig overraskende; regjeringen hadde for så vidt allerede antydet at den ville trappe opp overføringene de nærmeste årene. Men vedtaket om å gjøre det allerede i år er et viktig signal i en prosess der flere land, bl.a. USA, Japan og Italia, har lovet milliardoverføringer i fondet.

Men kanskje mer interessant og potensielt viktig er et av anmodningsvedtakene fra de fire avtalepartnerne på Stortinget:

"Stortinget ber regjeringen å utrede om GIEK og Eksportkreditt Norges mandater kan utvikles for å fremme økte investeringer i fornybar energi, innenfor virksomhetenes formål. Utredningen bør blant annet se på hvordan selskapene også kan dekke kommersiell risiko knyttet til investeringer i fornybar energi, i tillegg til andre risikoavlastende og investeringsfremmende tiltak."

Vedtaket er et klar beskjed til nærings-og fiskeriminister Monica Mæland om å oppdatere departementets virkelighetsbilde, og tilpasse virkemiddelbruken deretter. I Næringsdepartementets omtale av GIEK, Garantiinstituttet for eksportkreditt, er det nemlig ikke spor av den nye grønne økonomien. Over 90 prosent av GIEKs garantitilsagn på over 110 milliarder kroner er garantiansvar knyttet til norsk kapitaleksport til olje- og gassektoren og skipsfartssektoren. Dette gjør, som departementet selv skriver, GIEK svært «sårbar overfor endringer i oljeprisen og utvinningsaktivitetene.» I tillegg til konsentrasjon om bransjer er GIEKs engasjementer også konsentrert om få land og få enkeltselskaper: Nordsjøen, Mexico-gulfen, Brasil og Vest-Afrika. Som departementet selv advarer: «Porteføljens konsentrasjon om land, bransjer og enkeltselskaper tilsier at store fall i kundenes inntjeningsgrunnlag vil kunne gi betydelig tap og underskudd for GIEK i perioder».

I denne situasjonen skulle man kanskje tro at departementet ville være opptatt av å vri mer av GIEKs ressurser og virkemidler mot nye vekstområder som fornybar energi. Ved å myke opp kravene til den etablerte ordningen med investeringsgaranti, kan GIEK spille en viktig rolle i finansieringen av norsk-utviklede og -eide vann- og solkraftverk i utviklingslandene. Instillingen fra Stortinget innebærer at GIEK oppfordres til å bistå norske selskaper som bygger, eier og driver i fornybar kraftproduksjon, ved å utstede lånegarantier slik at risikopremien fra bankene som låner penger til utbyggingen kan reduseres. Det vil bety at kostnadene ved å bygge fornybar energi, som er langt mer kapitalintensiv enn konvensjonell energi, reduseres.