Mandag 3. juli 2023 var den varmeste dagen noensinne målt globalt, ifølge tall fra det amerikanske senteret for miljøprognoser (NCEP). En dyster rekord som gjennom sommeren har blitt underbygget av hetebølger og endrede værmønstre verden over.

Klima- og naturkrisen blir stadig mer prekær, og omstilling av økonomier og samfunn haster. EU og USA går nå i front og legger tydelige politiske føringer støttet av økonomiske insentiver til omstilling fra fossilt til fornybart. En politisk tydelighet som tar ned den finansielle risikoen for utvikling av ny industri, skaper forutsigbarhet i markedet og viktigst, en politikk som speiler alvoret verden står overfor.

«Energinasjonen» Norge henger etter og er i ferd med å miste posisjon og industriutviklingsmuligheter, samt mulighet til utøvelse av internasjonalt lederskap i den pågående klima- og naturkrisen.

Oljeskattepakken ble for raus

I 2020 sendte koronakrisen oljeetterspørselen og dermed også oljeprisen til bunns. Det var unntakstilstand, og Solberg-regjeringen innvilget i april 2020 en gunstig skattepakke for petroleumsnæringen som skulle hindre at aktiviteten og investeringene skulle falle brått. I ettertid har mange politikere vedgått at skattepakken ble for raus, og nå som vi er i ferd med å se resultatene av den, er det gode grunner til å si seg enig.

SSBs tall viser at investeringene har holdt seg stabile siden 2020, og anslagene for 2023 og 2024 indikerer at investeringene i 2023 vil øke med 6,3 prosent sammenlignet med 2022. De første anslagene for 2024 antyder at investeringene vil ligge på omtrent samme nivå som i 2022. Oljeskattepakken har dermed ikke bidratt til å redusere et hardt og brutalt fall som intensjonen var, men derimot motvirket et forventet fall og sikret et stabilt høyt investeringsnivå på rundt 170–190 milliarder kroner per år så langt SSBs anslag strekker seg.

Da regjeringen Støre tiltrådte, omtrent ett og et halvt år senere i oktober 2021, var det med mål om at olje- og gassnæringen skulle utvikles – ikke avvikles. Dette skulle altså skje samtidig med at nye grønne næringer skulle bygges på skuldrene til olje- og gassnæringen.

Ekstremt gode rammer for petroleumsvirksomhet

I kjølvannet av oljeskattepakken og Støres inntreden i regjeringslokalene har det oppstått en svært krevende energisituasjon i Europa, som har gjort at kontrastene for olje- og gassnæringen aldri har vært større. Næringen gikk fra å trenge forbedrede rammevilkår i 2020, til å ha ekstra inntekter på flere hundre eller tusen milliarder kroner i 2022.

• Det justerte resultatet til Equinor var på 74,9 milliarder amerikanske dollar (USD) for 2022, mens resultatet etter skatt ble på 22,7 milliarder USD, tilsvarende 234 milliarder norske kroner – i overskudd!
• Det offentlige Norge tjente 1 144 milliarder kroner mer i 2022 enn året før, ifølge tall fra SSB.

Denne situasjonen kunne man selvsagt ikke forutse i 2020 da oljeskattepakken ble vedtatt. Men, og dette er poenget, i sum er nå de samlede rammene for petroleumsvirksomhet ekstremt gode, med oljeskattepakke og høye olje- og gasspriser. Det viser seg at det overhodet ikke er behov for likviditetshjelpen som oljeskattepakken skulle gi, fordi koronakrisen ble avløst av energikrisen som gav en mye større likviditetshjelp enn de høyeste estimatene av oljeskattepakken noen gang har predikert.

Med penger på bok og fremdeles lovnader om gunstige skatteregler for prosjekter vedtatt innen 2022 (for å avhjelpe likviditeten), står olje- og gassprosjektene i kø. Effekten ser ut til å bli en ny olje- og gassboom på bekostning av fremtidens grønne næringer.

Hvorfor trekkes ikke oljeskattepakken når vi ser i retrospekt at det ikke ble behov for likviditetshjelp likevel? Disse pengene kan komme svært godt med til å bygge fremvoksende næringer. Det er selvsagt krevende å gå tilbake på politiske ordninger som er besluttet innført – men det er mulig. Det går an å innføre nye ordninger som demper svingningene, på samme måte som vi gjorde under koronakrisen for å dempe svingningene den medførte. Spesielt ekstraordinære svingninger i kjølvannet av en for god støttepakke i en situasjon der omstilling trengs mer enn noen gang.

For hvordan står det egentlig til med de nye grønne næringene i Norge?

Det grønne skiftet på sjøen stagnerer

Grønn skipsfart har vært trukket frem som en næring der Norge har fortrinn, og der hydrogen (eller hydrogenderivater) må brukes for å kunne operere fossilfritt. Regjeringen skal ha skryt for at det ble gitt støtte til fem maritime hydrogenknutepunkt og samtidig til grønne skip med mulighet til å gå på hydrogen. Men, hydrogenbehovet til skipene som har fått støtte, er betydelig lavere enn produksjonskapasiteten ved de fem knutepunktene som er under planlegging. I tillegg, og dette er trolig det viktigste, skipene bygges med mulighet for å gå på både fossilt og grønt drivstoff. Rederne kan altså til enhver tid velge det drivstoffet som er mest lønnsomt. Vi risikerer med andre ord at det bygges grønne skip som går på fossilt drivstoff!

Dermed mangler de maritime hydrogenknutepunktene den nødvendige sikkerheten for salg av drivstoffet de produserer. Da hjelper det ikke med investeringsstøtte, som for øvrig spises opp av inflasjon, høy kronekurs og utsettelser. Da blir ikke produksjonskapasiteten bygget opp, og skipene vil heller ikke få tilgang på hydrogen, og/eller hydrogenet blir svært dyrt i mangel på nødvendig skala for å drive prisen ned. Dette er mye av grunnen til at det grønne skiftet på sjøen har stagnert, og Grønt skipsfartsprogram skriver at hydrogen blir for dyrt.

For å få tilført den nødvendige smøringen i maskineriet, for å bruke et fossilt uttrykk, pekes det derfor nå fra flere hold på differansekontrakter – en ordning som dekker prisforskjellen mellom fossilt og fornybart drivstoff i perioden frem til markedet er tilstrekkelig modnet og CO₂-prisen er høy nok til at prisforskjellen er utlignet. En slik ordning vil sikre at de grønne skipene som bygges, faktisk går på grønt drivstoff. Norsk hydrogenforum har foreslått en modell for å sikre de første prosjektene med en samlet prislapp på 2–3 milliarder over 10 år. Sammenlignet med aksjeutbyttet i Equinor i 2022 forsvinner disse tallene bak komma.

Skrinlegging og utsettelser

Av andre store grønne prosjekt kan vi lese om skrinlegging av Trollvind, og av biodrivstoff-fabrikk på Åmli. Karbonfangst på Klemetsrud er satt på vent i ett år og kan bli skrinlagt på grunn av en kostnadssprekk på 3 milliarder. Olje- og energidepartementet uttaler at det ikke har mer å bidra med.

Utbyggingen av havvind i Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord har det heldigvis blitt enighet om å gå videre med til tross for økte kostnader også her, men det hører med til historien at regjeringen i utgangspunktet har halvert utbyggingsplanene i Sørlige Nordsjø II i forhold til de opprinnelige planene.

Samtidig som flere grønne prosjekt skrinlegges eller settes på vent, er Norge på god vei til å prioritere den fornybare kraften til produksjon av mer olje og gass. Dette vil redusere utslippene fra denne sektoren frem mot 2030, og dette brukes som argument for elektrifisering.

Elektrifisering av Melkøya og sokkelen

På Melkøya har NVE gitt sin innstilling og foreslår at Equinor får konsesjon til nettløsningen de har søkt om for utbygging på Melkøya – et prosjekt som også kunne vært løst med gasskraft og karbonfangst og -lagring (CCS) – en annen næring regjeringen har satt seg som mål å bygge opp.

Det er vanskelig å finne et prosjekt som er bedre egnet for å bygge opp CCS enn Melkøya-prosjektet. Hvis ikke Melkøya, hvilket prosjekt? Eller som Trygve Hegnar undrer seg i Finansavisen 24. mars: «Hvis ikke Equinor, et av verdens rikeste og mest lønnsomme selskaper, skal benytte karbonfangst og lagring, hvem skal da ha viljen og økonomien?» Melkøya-prosjektet har tilgang på gass, det har tilgang på CO₂-lagring, og det har ikke tilstrekkelig nettilgang i dag.

Samtidig har det over lang tid blitt planlagt storstilt elektrifisering av sokkelen, men ideen om å bruke fornybar kraft til olje- og gassproduksjon tilhører en tid der vi var vant med å ha rikelig tilgang på fornybar kraft. Den tiden er imidlertid forbi, i alle fall i overskuelig fremtid. Det er da på tide å stille seg spørsmålet: Er det rett at selskapene som får tilgang på våre felles fossile ressurser, også skal få tilgang på vår felles fornybare kraft? Når vi i tillegg vet at denne kraften trengs til andre fremtidige næringer, og at det finnes alternative løsninger til elektrifisering som vi har satt oss mål om å bygge opp, burde svaret begynne å gi seg selv.

Sett fra et selskapsperspektiv gir både elektrifisering av Melkøya og sokkelen mening. Selvsagt søker selskapene å gjøre dette på den mest økonomisk lønnsomme måten – for selskapet. Fremover er CO₂-prisen ventet å øke, og næringen har krav om å redusere sine CO₂-utslipp. Fossilressursene kan i tillegg selges som «renere», og ikke minst sikrer selskapene seg tilgang på kraft som ironisk nok vil komme godt med den dagen oljeboomen avtar, og det begynner å bli mer interessant å tre inn i de grønne næringene.

Det betyr ikke at det er smart for samfunnsutviklingen til AS Norge. For nye næringer som også har behov for den samme kraften i løpet av kort tid, kan det være en show-stopper – både fordi det blir vanskeligere å få tilgang på kraft, men også fordi kraftprisen øker. Da vil ikke lengre fornybar kraft være et konkurransefortrinn for norsk industri, slik det står i Hurdalsplattformen, og rammevilkårene til grønn norsk industri forverres for å kunne sikre gode rammevilkår for petroleumsprosjekter

Som Teknisk Ukeblads redaktør Jan Moberg skriver i en kronikk 6. april 2023: «I stedet for å bygge ny industri på skuldrene av olje- og gassindustrien, må Fastlands-Norge nå avstå drømmer om ny aktivitet for i det hele tatt å holde fossilindustrien oppreist»

Bidrar til å holde fremtidens grønne næringer nede

Fortsatt leting etter olje er ikke å bygge grønne næringer på skuldrene av olje- og gassnæringen. Med mindre overskuddet rutes direkte til oppbygging av grønn næring, er det grønnvasking og en unnskyldning for å fortsette som før. Dagens cherry-picking, altså at selskap kan velge å investere i kun de samfunnsprosjektene med svært høy avkastning uten å møte krav om å berede grunnen for en bærekraftig fremtid, kan ikke holde frem i den krisen vi står i.

Leting og utvinning av naturgass kan sies å være «å bygge grønne næringer på skuldrene av olje og gass» dersom naturgassen brukes sammen med CCS til produksjon av blått hydrogen (eller andre videreforedlede energibærere som ammoniakk), men da må det stilles krav om nettopp det.

Fortsatt leting etter olje, som tidligst vil være i produksjon om 10–15 år, er risikosport markedsmessig, og noe IEA er tydelig på at verden ikke trenger. Når det i tillegg går på bekostning av nye grønne næringer, både med tanke på tilgang på kraft, kraftpriser, tilgang på arbeidskraft og posisjonering i et raskt fremvoksende marked, er det gode grunner til å hevde at olje- og gassvirksomhet da, i stedet for å gi skuldre å stå på, bidrar til å holde fremtidens grønne næringer nede.