Debatten om Norges tilknytning til EUs energiunion har gitt en opphetet strid. Nei til EU bruker saken som en brekkstang i sin kamp mot EØS-avtalen, og fagforbundet Industri Energi har over lang tid kjempet en kamp mot kabler til utlandet. De har i fellesskap produsert en virkelighetsbeskrivelse som på vesentlige områder har store mangler – men som har skapt sterk uro og usikkerhet, særlig i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

Denne tegnefilmen signert blant annet Industri Energi og Fagforbundet er vist et imponerende antall ganger og har opplagt hatt stor betydning for virkelighetsoppfatningen hos mange. Blant annet vises det til Det internasjonale energibyrået (IEA) som kilde for at strømprisen i Norge vil dobles mot 2030, mens dette i neste øyeblikk knyttes til kabler. De som tar seg bryet med å lese IEAs rapport om de nordiske energimarkedene vil se at økningen i strømpris som forventes knyttes til økte råvare- og CO₂-priser, ikke kabler.

Denne figuren, hentet fra IEA-rapporten, presenterer et mulig prisbilde fremover.

I den aktuelle IEA-rapporten, og i andre analyser som er gjort om samme tema, kjøres det store omfattende modellberegninger som viser hvordan ulike faktorer vil påvirke strømprisene. Fellestrekket er at CO₂-prisen er en svært viktig komponent.

Nei til EU og Industri Energi underslår altså viktige fakta når kraftmarkedene beskrives og spådommer om fremtidig kraftpris presenteres. Sammenhengene er kompliserte, men kildene er ikke så langt unna. NVEs kraftmarkedsanalyser gir for eksempel god forklaring på hvordan ting henger sammen.

Hovedpoenget er følgende: Det er prisen på CO₂-utslipp, kull og gass – ikke kabler – som er den største X-faktoren i strømprisene frem mot 2030. Det gjelder i Europa, og det gjelder i Norge. CO₂-prisen er den største usikkerhetsfaktoren, fordi politiske vedtak i EU kan gi den et kraftig løft. Mange forhold spiller inn.