Debatten om Norges tilknytning til EUs energiunion har gitt en opphetet strid. Nei til EU bruker saken som en brekkstang i sin kamp mot EØS-avtalen, og fagforbundet Industri Energi har over lang tid kjempet en kamp mot kabler til utlandet. De har i fellesskap produsert en virkelighetsbeskrivelse som på vesentlige områder har store mangler – men som har skapt sterk uro og usikkerhet, særlig i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

Denne tegnefilmen signert blant annet Industri Energi og Fagforbundet er vist et imponerende antall ganger og har opplagt hatt stor betydning for virkelighetsoppfatningen hos mange. Blant annet vises det til Det internasjonale energibyrået (IEA) som kilde for at strømprisen i Norge vil dobles mot 2030, mens dette i neste øyeblikk knyttes til kabler. De som tar seg bryet med å lese IEAs rapport om de nordiske energimarkedene vil se at økningen i strømpris som forventes knyttes til økte råvare- og CO₂-priser, ikke kabler.

Denne figuren, hentet fra IEA-rapporten, presenterer et mulig prisbilde fremover.

I den aktuelle IEA-rapporten, og i andre analyser som er gjort om samme tema, kjøres det store omfattende modellberegninger som viser hvordan ulike faktorer vil påvirke strømprisene. Fellestrekket er at CO₂-prisen er en svært viktig komponent.

Nei til EU og Industri Energi underslår altså viktige fakta når kraftmarkedene beskrives og spådommer om fremtidig kraftpris presenteres. Sammenhengene er kompliserte, men kildene er ikke så langt unna. NVEs kraftmarkedsanalyser gir for eksempel god forklaring på hvordan ting henger sammen.

Hovedpoenget er følgende: Det er prisen på CO₂-utslipp, kull og gass – ikke kabler – som er den største X-faktoren i strømprisene frem mot 2030. Det gjelder i Europa, og det gjelder i Norge. CO₂-prisen er den største usikkerhetsfaktoren, fordi politiske vedtak i EU kan gi den et kraftig løft. Mange forhold spiller inn.

Kraftprisen fastsettes i markedet. Det gjelder i Norge, og det gjelder i Europa. Den dyreste produksjonen som til enhver tid er nødvendig for å dekke etterspørselen setter prisen i markedet. Så lenge det er fossil kraftproduksjon involvert, et eller annet sted i det geografiske området som er knyttet sammen, vil prisen på kull eller gass være retningsgivende. Fordi CO₂-utslipp i Europa har en kostnad, kommer det CO₂-kostnader på toppen av dette. Prisen norske strømkunder betaler, speiler denne kostnaden. Prisen på CO2-utslippene settes gjennom EUs marked for kvotehandel. CO₂-prisen gir høyere strømpriser enn vi ville hatt uten EUs kvotesystem.

Dette såkalte CO₂-gjennomslaget i kraftprisen er på 4–5 øre/kWh pr 10 euro i CO₂-pris. Når CO₂-prisen er omkring 10 euro, så betaler altså strømkundene omkring 5 øre mer for strømmen enn de ville ha gjort om Europa ikke hadde hatt et system for kvotehandel. I et tenkt tilfelle der CO₂-prisen økes til 30 euro, ville dette CO₂-gjennomslaget økt kraftprisen med omkring 15 øre/kWh. Sagt på en annen måte: CO₂-prising øker vannkraftens verdi.

Det samme gjelder for vind- og solkraft. Som kjent medfører ikke vind-, vann- og solenergi, i motsetning til kull og gass, CO₂-utslipp når kraft produseres.

Ifølge NVEs beregninger vil de planlagte kablene mellom Norge og Tyskland/Storbritannia øke kraftprisene frem mot 2030 med 1–2 øre pr kWh. Når utfallsrommet mot 2030 beskrives, er CO₂-prisen altså en langt større X-faktor. Råvareprisene på kull og gass, som svinger, spiller også stor rolle.

Ingen har tatt til orde for at Norge skal bryte båndene med EUs kvotemarked eller klippe av eksisterende kabler mot våre naboland. Men skulle man ønske å komme bort fra denne CO₂-effekten i kraftprisene, måtte man gjøre begge deler – altså både etablere Norge som en øy, uten handelsforbindelser for kraft, og si farvel til deltakelse i kvotemarkedet. Dette vil naturligvis ha både økonomiske og politiske kostnader.

Når utfallsrommet for CO₂-prisen mot 2030 er stort, handler det om usikkerhet om politiske beslutninger som kan påvirke prisen i den ene eller andre retning. Jo strammere klimapolitikk, og jo lavere kvotetak, jo høyere pris. FNI-forsker Jørgen Wettestad skrev nylig en artikkel på Energi og Klima om hvordan kvotemarkedet strammes til.

En lang rekke forhold spiller inn, særlig knyttet til hastigheten på utbyggingen av fornybar energi i våre naboland.

Det er mange kabler og nettforsterkninger under planlegging eller bygging i Nordsjø-området. Felles for disse er at man kan gjøre seg bedre nytte av strømmen som produseres når markedene er bedre sammenkoblet. Vindkraft vil ikke gå til spille når den kan sendes dit det er etterspørsel. Fornybar energi vil, når den er tilgjengelig, alltid kunne erstatte fossil. Danmark får en kabel til Storbritannia om noen år. Den vil bety at vindkraften fra Jylland vil gå til de britiske øyer når britene betaler mer enn dansker, nordmenn, svensker og tyskere.

Fornybar energi vil alltid utkonkurrere fossilkraft. Vind-, vann- og solenergi har i motsetning til gass og kull ingen marginalkostnad. Derfor vil den alltid kunne tilbys markedet til samme eller litt lavere pris enn kull- eller gasskraft. Dette betyr også at mye ny fornybar energi presser prisene i kraftmarkedet ned.

Se på illustrasjonen under, som er hentet fra IEA-rapporten om det nordiske energimarkedet. Den viser en såkalt «merit order» i kraftmarkedene. Jo mer fornybar energi, jo lavere priser. Det dyreste skyves ut.

Hvor mye ny vind- og solkraft som bygges ut i Europa de nærmeste årene, vil derfor ha stor betydning for kraftprisene strømkundene betaler. Hvis mange, i våre naboland, velger å legge solceller på taket, vil dette bidra til lavere kraftpriser. Volumet fornybar energi påvirker også CO₂-prisen. Med mye ny fornybar energi i markedet, så faller behovet for gass og kull, og dermed også etterspørselen etter kvoter.

Det kan også tenkes at CO₂-prisen i Europa etter hvert får et «gulv», slik tilfellet er i Storbritannia. Britenes «ekstra» CO₂-pris har gitt kullet nådestøtet, og medført at britenes utslipp nå er tilbake på 1890-nivå.

Men usikkerheten om alt dette er stor. Poenget i denne sammenhengen er at strømprisen i Norge påvirkes av en lang rekke politiske og markedsmessige forhold der beslutningene tas andre steder enn på Løvebakken. Det vil være tilfellet også om motstanderne av norsk deltakelse i EUs energiunion fikk bestemme. Sånn er det, og slik vil det bli.