Den grimme sannheten er denne: Den underliggende veksten i den globale økonomien skjer raskere enn den samlede virkningen av energieffektivisering og utbygging av mye ny fornybar energi. Derfor øker utslippene. Forbruket av både kull, gass og olje økte i 2018. IEA-rapporteninneholder mange interessante data det kan være verd å gå nærere inn på, men tema for denne bloggen er følgende: Hva er svaret både politikken og næringslivet nå bør gi?

Opinionen er i ferd med å endres. Vi ser det med
skolestreikene, både i Europa og USA, ja over hele verden. Den unge
generasjonen forventer handling i et helt annet tempo og en annen skala enn den
som er vist i de over 30 årene som har gått siden Brundtland-kommisjonens
rapport.

Vi vet inderlig godt hva som må gjøres. Det første og mest
opplagte er at det må bygges mer fornybar energi og få ned bruken av kullkraft,
raskest mulig, over hele verden. Det gjelder særlig i Asia, det er i første
rekke der ny kullkraft blir bygd ut. Men det gjelder også i USA og Europa.

Det går en linje fra de dystre IEA-tallene til debattene vi
har hatt i vinter, både om vindkraft, om kabler, og om hvordan norske selskaper
best kan bidra til at tempoet i den globale energiomstillingen øker.

Europa først. Tendensen til at vi i Norge vender oss innover
og ikke vil ta medansvar for Europas energiomstilling er tydelig tilstede både
i vedtak fra ulike partilandsmøter og i den offentlige debatten. Det er sterk
og følelsesladet motstand både mot vindkraft og mot kabler som gjør at vi kan
handle mer med strøm. Mer handel med strøm gjør det lettere å fjerne
fossilkraften som er igjen, både i Tyskland og Storbritannia. Det er selvsagt
andre hensyn å ta, noen ganger er det riktig å si nei til vindmøller av
naturvernhensyn. Men det grunnleggende er at det trengs mer fornybar kraft til
erstatning for den fossile. Det gjelder i Norge, det gjelder i Europa, og det
gjelder globalt. Vi må samarbeide, søke løsninger, kompromisser, ut fra
erkjennelsen om at vi er i samme båt, på samme klode.

Klimakrisen blir til en katastrofe hvis det ikke skapes
forståelse for at den bare kan løses hvis alle, hver på sin måte, trekker i
samme retning. Dette var modellen som kløktig ble utviklet foran
Paris-toppmøtet, og det er den eneste farbare veien. Alternativet er
nullsum-spillernes ødeleggende og polariserende logikk: Hvis du tjener, så
taper jeg.

Det er, konseptuelt, ganske enkelt å skissere hvordan vi kanfå klimagassutslippene ned mot null i løpet av noen tiår. All strømproduksjonmå bli fornybar/nullutslipp. Alt som i dag bruker olje og gass, må over påstrøm. Dette forutsetter naturligvis teknologiutvikling og raske endringer ipengestrømmene, men det er mulig. Og det er mange gode tegn. Men det går altsåikke på langt nær i den hastigheten som er nødvendig.