Klimadebatten på NRK 1 torsdag kveld gir grunnlag for noen refleksjoner både om tv-debattenes rolle i den offentlige samtalen, om kunnskap som grunnlag for journalistikk – og selvsagt om det politiske temaet som ble diskutert; klima, vår tids største utfordring.

Etter partilederdebatten i NRK for en uke siden skrev Kristin Clemeten god blogg.

Clemet skriver:

«Når man gjør politikk til underholdning, tvinger man også politikerne inn i rollen som underholdere. Tegnet på suksess blir like mye et spørsmål om å avlevere en fengende replikk eller treffende «soundbites» – mens velgerne i mindre grad får muligheten til å bedømme partienes standpunkter og politikernes integritet, kompetanse, autoritet og evne til lederskap. Men politikk er hverken lek eller teater – det er dypt alvor.»

Dette gjelder alle politiske felt, naturligvis også når vi snakker om klima. Klimatrusselen er dyptgripende. Vitenskapen forteller oss at en videreføring av dagens kurs vil medføre store og dramatiske endringer i menneskenes livsbetingelser. Det er mye man vet, men også mye det er stor usikkerhet om.

Samtidig innebærer både klimaendringer og effektene av klimapolitikk at risikoen øker på mange av samfunnets felt. Det handler om risiko knyttet til endrede værforhold, tørke og flom. Det handler om risiko knyttet til de store økonomiske og politiske omveltningene som vil følge av en vellykket klimapolitikk og en forsert energiomstilling.

I all politisk debatt er «framingen» eller innrammingen viktig. Den som definerer rammene for diskusjonen har stor makt over hvordan debatten løper – og over hvilke konklusjoner som blir truffet.

I debatten torsdag kveld grep WWFs Nina Jensen dette på en god måte. De relevante spørsmålene er hva man skal gjøre, hvordan skal vi gripe utfordringen an, ikke om man skal gjøre noe.

Når journalister har for dårlig kunnskap om et saksfelt, kompenseres gjerne usikkerhet med «balanse». Der NRKs debatt torsdag ble en springende, ustrukturert og lite opplysende samtale, kunne en alternativ «framing» gitt seerne en helt annen innsikt.

Jeg har tillatt meg å lage en liten skisse:

Man kunne begynt med å la en av våre fremste klimaforskere, fra Cicero eller Bjerknes, presentere vitenskapens siste innsikter, kort og tabloid. Man kunne latt dem forklare hva man er sikre på, og hva man er mindre sikre på.

Deretter kunne man vendt seg mot et knippe kompetente paneldeltakere og kjørt en bolk om hva dette betyr for oss i Norge.

Hvordan tilpasser vi oss klimaendringene? Er alt på stell med tanke på flomvern og beredskap? Hva slags kostnader ser vi for oss?

Vi er i kjernen av journalistikkens samfunnsoppdrag

Så kunne man kjørt en sekvens om risikoen knyttet til klimapolitikk og energiomstilling. Hvordan skal et lite oljeland posisjonere seg i en verden der klimapolitikken lykkes og etterspørselen etter våre viktigste eksportprodukter, olje og gass, vil avdempes og etter hvert falle? Hva slags konsekvenser kan vi se? Hvordan er det rasjonelt å opptre? Hva tenker Statoil? Er det for eksempel noe poeng å bruke store finansielle og intellektuelle ressurser på et petroleumskappløp i Arktis? Under hvilke forutsetninger vil den arktiske oljen og gassen være lønnsom? Hva vil konsekvensen være for Norge og norsk velstand hvis vi går inn i en fase med vesentlig lavere priser på fossil energi enn det de fleste har tatt for gitt?

Dette er en meget kompleks materie der vi så langt bare har sett forsmaken på det vi har i vente. Svarene er naturligvis ikke gitt, og konfliktlinjene er mange. Det er mye «mat» for journalister her, men de må lese seg opp, de må gjøre research før de går i studio.

For å få litt liv og lære-dimensjon inn i det hele, kunne man avsluttet med en runde om Oljefondet. På grunn av petroleumsinntektene har Norge verdens største investeringsfond i sin kategori. Hvordan skal vi bruke denne ressursen? Skal vi late som ingenting, eller skal vi sette denne kapitalen i arbeid slik at den fremmer en utvikling som gjør at muligheten for å hindre alvorlige klimaendringer øker?

Dette er også en krevende debatt. Svarene her er heller ikke gitt. Men det går an å legge til rette for en kompetent diskusjon.

Journalistikk handler om å formidle og forenkle krevende problemstillinger. Jeg har hatt gleden av å jobbe et tiår i Verdens Gang og et tiår i Dagens Næringsliv, og felles for begge disse avisene er at de svært ofte evner å gjøre nettopp dette. Ingenting er egentlig for komplekst og for vanskelig, det er bare krevende formidlingsutfordringer.

Vi er i kjernen av journalistikkens samfunnsoppdrag. Der har NRK en viktig rolle å spille.