Det blå klimateamet
Tine Sundtoft i statsrådstolen (foto: Miljøverndep.)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Personene er viktige når en ny regjering tar fatt – ikke bare statsrådene, men også statssekretærene. Det er mange interessante navn på listene som nå er offentliggjort.
Jeg skrev da Sundvolden-erklæringen ble lagt frem at det ikke blir noen grønn revolusjon med Erna, men at det heller ikke var noe man kunne vente. Det må likevel kunne være grunnlag for en viss forventning. Da Erna Solberg presenterte statsrådene, sa hun at klima- og miljøvernminister Tine Sundtofts jobb er å «bedre klimapolitikken og forsterke klimaforliket».
Tine Sundtoft (H) får ansvar for større deler av klimapolitikken enn Bård Vegar Solhjell hadde. Miljøverndepartementet overtar ansvaret for kvotehandelen fra Finansdepartementet og også klima- og skogsatsingen fra Utenriksdepartementet. Hva dette vil bety i praksis, vil tiden vise.
Sundtoft skal altså lede klimapolitikken både innenlands og utenlands. Hennes bakgrunn fra næringsliv (NHO) og som fylkesrådmann i Vest-Agder tilsier at hun bør kunne få til ting på hjemmebane i Norge. Gjennomføringskraft er nøkkelordet. Men det blir ikke noe mindre krevende for henne enn for forgjengeren å håndtere konflikter der hensyn til vern og naturmangfold står mot utbygginger.
For det internasjonale arbeidet på klimafeltet er det betryggende at to solide utenrikspolitikere som Børge Brende og Vidar Helgesen går inn i regjeringen, ikke minst fordi begge står plantet i en tradisjon med vekt på FN og det multilaterale samarbeidet.
Tord Lien (Frp) kommer til jobben som olje- og energiminister fra stillingen som kommunikasjonsdirektør i Trønder Energi. Han kommer dermed fra den fornybare siden av energilandskapet og har en langt mer åpen og søkende tilnærming til hele sektoren enn hans forgjenger hadde. Lien har også personlige egenskaper som gjør at han trolig kan manøvrere veldig godt i et felt der interessemotsetningene er store. En av hans store utfordringer vil være at Olje- og energidepartementets embetsverk representerer et syn på de energipolitiske utfordringene som i stor grad speiler oljeinteressenes virkelighetsoppfatning. Man har ikke helt fått med seg at det grønne skiftet er i gang og at vellykket klimapolitikk vil endre rammene for petroleumssektoren. Her er det både håp om – og grunn til å tro – at Tord Lien vil bidra til realitetsorientering. Hva som leveres av analyser fra OED er viktig for hele regjeringsapparatets opptreden på klima- og energifeltet.
