I Norge er det stortingsvalg. I valgkampen har klimaspørsmålet kommet øverst på dagsordenen, ikke fordi partiene nødvendigvis ønsket det, men fordi FNs klimapanel og andre ekspertorganer denne gangen har uttalt seg med forbilledlig tydelighet: Jorden brenner. Leting, produksjon og forbrenning av fossil energi må opphøre. Livet på jorden er truet.

Advarslene har skapt frykt hos mange, ikke minst ungdommen, som med full rett angriper en moralsk avstumpet foreldregenerasjon – og olje- og gassnasjonen Norge.

Intensiteten i angrepene har fått noen partistrateger til å våkne. De har åpenbart kastet seg rundt og fått sine politikere til å tone ned og modifisere sin støtte til oljeindustrien. Det heter ikke lenger at «…den person er enda ikke født som skal slukke det siste lyset på norsk kontinentalsokkel (Solberg)». Nå er mantraet at «…man ved å stå på skuldrene til oljeindustrien» skal skape det nye og fornybare Norge (Støre).

Det er imidlertid noe det ikke snakkes om – to grunnleggende tema som blir «elefantene i rommet» – tema debattantene velger å unngå.

For lite og (alt)for sent

I et historisk perspektiv har de politiske partiene i Norge fått utvikle sin identitet, med egen farge og plass i partifloraen, med egen partikultur, kjernesaker og kjerneverdier – og ikke minst kjernevelgere/partimedlemmer som er grunnstammen i det politiske prosjektet; disse nominerer og utpeker også partiets ledere og representanter. I et politisk perspektiv representerer klimaendringene et nytt og uavklart fenomen. Hvordan takler partiene dette?

Frem mot stortings- og kommunevalg er programkomiteene i sving, med utarbeidelse av forslag til partiprogram. Gjennom de siste 20-30 årene har selvsagt også budskapet fra klimaforskningen om en varslet katastrofe vært vurdert. Og partistrategene er ikke dumme; de har selvsagt fått med seg det vi andre for lengst har forstått, at verdens utslipp av klimagasser må ned gjennom en radikal omstilling av samfunnet – og at vi allerede er for sent ute. Våre barns fremtid er truet.

Hvorfor har da ikke partiene for lengst foreslått og iverksatt effektive tiltak som kunne redde planeten – før det er for sent?

Det korte og innlysende svaret er at man er kommet til at det vil koste for mye – både for samfunnet, for partiet og for den enkelte. Å oppnå en radikal og nødvendig omstilling anses som politisk umulig. I erkjennelse av dette har man i stedet fremmet ulike former for kompromisser – tiltak man tror man vil kunne få gjennomslag for hos velgerne.

Problemer med kompromisser er at de er utilstrekkelige. Klimaendringene styres av fysiske lover som ikke kan gjøres til gjenstand for kompromisser eller forhandlinger mellom partier.

Følgene blir symbolpolitikk. Dette er partistrategene selvsagt klar over, uten å ville erkjenne det offentlig. De vet at vi er for sent ute til å nå Paris-avtalens mål. Likevel settes store ressurser i disse dager inn på å overbevise velgerne om at flertallet av partiene fører en ansvarlig og virkningsfull klimapolitikk.

Et stort paradoks blir synlig: En klimapolitikk som møter klimaforskningens anbefalinger og – i hvert fall – Paris-avtalens mål, er utenfor rekkevidde. Slik politikk ville bringe partiene i konflikt med seg selv og sine kjernevelgere. En slik politikk anses kort og godt ikke mulig. Under enhver omstendighet må hensynet til partiet veie tyngst. Hensynet til de unge, etterslekten, og verden for øvrig, må vike.

Partienes kommunikasjon i høstens valgkamp går derfor ut på å berolige; klimaproblemet tones ned, egen politikk fremsnakkes – og for øvrig foretrekker man å snakke om alt mulig annet.

Dette er et svik mot folket og folkets interesser. Statsråder som opptrer slik overfor Stortinget, risikerer mistillitsvotum og straff i Riksretten. Burde ikke det samme gjelde svik mot folket?

• Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil ikke gjøre noe oljevirksomheten.
• SV vil akseptere kompromisser i forhandlinger med Ap og Senterpartiet som de vet er i strid med egne mål.
• SV, MDG og Rødt er imot ny fornybar energi, selv om de vet at dette er en nødvendig del av løsningen.
• Venstre sitter i regjering med Høyre og har til og med samarbeidet med klimafornekter-partiet Frp. Det samme gjelder KrF.

Det fragmenterte Norge

Et hovedproblem denne høsten er altså at det fortsatt skjer for lite – og snakkes for mye.

Det smertefulle er å skulle bevege seg til handlingsstadiet. Spørsmålet nå er hvordan vi som nasjon skal organisere oss for å møte klimautfordringene. Det etterlyses oppgavebeskrivelser, ansvar- og rollefordelinger, kombinert med ressurser, infra- og beslutningsstrukturer!

Mange venter på staten, som uansett vil måtte ha en nøkkelrolle, ikke minst på infrastruktur- og ressurssiden. Men staten er sentralstyrt, fragmentert og ineffektiv, grunnleggende uegnet som verktøy for et samfunn som må omstilles raskt.

«Fragmentering» er i det hele en dekkende beskrivelse av det norske samfunnet i 2021, med et virvar av forvaltnings- og interesseområder, der regioner, kommuner, stat og et utall organisasjoner, offentlige som private, dels konkurrerer, dels motarbeider hverandre. Å kunne samles om store sektorovergripende samfunnsoppgaver, og dra lasset sammen, er i betydelig grad et spørsmål om holdninger. Det er en frykt at gammelt tankegods, egeninteresser, mistro til andre, kunnskapsmangel og kortsynthet fortsatt får råde – og at vi derfor ikke får i gang den utvikling landet trenger.

Det er mer enn merkelig at ikke samfunnets sviktende gjennomførings- og omstillingsevne for lengst er tydelig adressert, problematisert og drøftet.

Regjeringen Solbergs kommune- og regionreform var i sin tid et forsøk – riktignok uengasjert og utilstrekkelig – på å skaffe landet en bedre styrings- og beslutningsstruktur, der desentraliserte og flate strukturer/nettverk skulle utgjøre et viktig element og der regionene var tillagt en koordinerende rolle. Solberg-regjeringens reformarbeid er langt på vei havarert, en skam for det politiske Norge.

Realiteten i dag er at landet, mer enn noensinne, trenger en gjennomgripende styringsreform. Gjennom en slik reform må ikke minst staten settes i stand til å løse de formidable utfordringene samfunnet står overfor. Det tilsier djerve mål, en fremoverlent og koordinerende tilnærming, tilstrekkelige ressurser og kompetanse til å gjennomføre oppdragene, som vil være sektorovergripende og involvere mange ulike aktører. Å ta for gitt at offentlig forvaltning skal kunne løse disse oppgavene med sin nåværende beslutningsstruktur og styringsfilosofi, vil være å begå en grunnleggende feil!

Tausheten i debatten taler sitt tydelige språk; flytting av makt og endringer i etablerte maktforhold er ikke i politikernes interesse. Egeninteressene er sterkere enn hensynet til en felles fremtid.

Den grunnleggende svakheten ved årets valgkamp – «de to elefantene i rommet» – er for det første den manglende vilje til å klargjøre og konkretisere overfor velgerne om politikken som tilbys er et tilstrekkelig bidrag til å forebygge klimakatastrofen. Dernest er spørsmålet hvordan politikken skal gjennomføres, med andre ord om samfunnets evne til å finne løsninger i tide.

Slik det ser ut i øyeblikket, kan det stilles spørsmål om de politiske partiene i Norge i det hele tatt tjener folkets interesser i klimaspørsmålet. Det kan se ut som de først og fremst tenker på sitt eget velbefinnende.

Når jeg uttrykker meg som jeg gjør, må det avslutningsvis slås fast at de nødvendige endringene må skje innenfor rammene av demokratiet. Enten må de politiske partiene forandre seg radikalt, eller så må det komme nye partier. Uansett må vårt politiske system bringes på høyde med de utfordringer klimakrisen skaper. Hvis ikke, taper vi alle sammen.