Den europeiske klima- og energipolitikken er et bevegelig mål. Sterke politiske og økonomiske krefter har motstridende interesser. De politiske beslutningene på sentralt nivå i EU og i hvert enkelt medlemsland legger sterke føringer. Teknologiske endringer forsterker usikkerheten. Både for politikere og markedsaktører er det krevende å manøvrere riktig. For utenforlandet Norge er det kanskje ekstra krevende – norske interesser berøres sterkt av politikkutformingen, men man har begrenset innflytelse over beslutningsprosessene.

I bunnen ligger klimapolitikken. EU er i førersetet globalt – det ligger til grunn for politikken at klimatrusselen skal møtes, noe som i sin tur innebærer en gjennomgående avkarbonisering av økonomien i tiårene frem mot midten av århundret.

Det er imidlertid ikke noe enkelt svar på hvordan denne store transformasjonen best kan gjennomføres. På den ene siden er det en fordel for Europa å være tidlig ute. På den andre siden kan alenegang påføre europeisk næringsliv kostnader som konkurrenter på andre kontinenter ikke har.

I tillegg til klimautfordringen er det også viktig å huske på at EU importerer energi. Det betyr at energiuavhengighet og ønske om redusert importbehov er tunge faktorer. Dette perspektivet er det lett å overse fra norsk ståsted. Norge tjener store penger på at andre betaler høye importregninger.

Klima- og energipolitikken har også sterke berøringspunkter mot den kontinuerlige dragkampen i EU mellom sentralisert politikk og medlemslandenes domener – Brussel mot hovedstedene.

Den økonomiske krisen setter også sin farge på politikken. Budsjettene er knappe. Samtidig kan energiomstilling og utslippskutt bidra til å skape nye arbeidsplasser og økonomisk aktivitet.

Utviklingen av ny teknologi betyr også at energiskiftet skyter fart. De dramatiske kostnadsreduksjonene i solenergi gjør at denne teknologien i stadig flere land er konkurransedyktig med lave eller ingen subsidier.