Protester og krav om strengere klimapolitikk har sveipet over hele Europa de siste månedene – skoleungdom og studenter har erobret gatene, med svenske Greta Thunberg som en lederskikkelse. EU-valget viser at det grønne generasjonsopprøret ikke bare er en happening med demonstrasjoner, plakater og slagord. Resultatene i flere land tyder på at unge mennesker har tatt med seg engasjementet inn i valglokalene og brukt stemmeseddelen – for et Europa som samarbeider og for skjerpet klimapolitikk. Det er svært gledelig.

Nå vil vi i ukene fremover helt sikkert få mer informasjon om valgdeltakelsen i ulike grupper, og hvordan folk har stemt i ulike land, men det er et sterkt signal når De grønne i Tyskland blant velgere under 30 år ifølge analyser av valgdagsmålingene får flere stemmer enn sosialdemokratiske SPD og kristeligdemokratiske CDU til sammen.

I velgergruppen fra 30-44 er De grønne jevnstore med CDU og mye større enn SPD. Det er bare blant velgere over 60 år at CDU og SPD til sammen oppnår mer enn 50 prosent av stemmene. De tyske sosialdemokratene er i dyp krise. De grønne er Tysklands nest største parti.

Også i land som Østerrike, Belgia, Nederland og Frankrike gjorde de grønne partiene det bra, og det er også en viktig dreining i klima- og miljøvennlig retning at de liberale partiene har fremgang i mange land. Valget er dermed et alvorlig varsku til de store og brede statsbærende folkepartiene. Sosialdemokratene og kristeligdemokratene går samlet tilbake; skal de overleve når nye generasjoner trer frem, så må de ta kravet om en mer ambisiøs og virkningsfull klimapolitikk på alvor. Sosialdemokratene og kristeligdemokratene må vende seg i denne retningen for å vinne gehør hos velgerne og skaffe flertall for politikken sin. Spanias sosialdemokrater har valgt en grønn kurs og med SPDs tilbakegang blir spanjolene viktige i den sosialdemokratiske flokken.

Det nye EU-parlamentet får en viktig rolle når ny leder av EU-kommisjonen skal velges og andre toppjobber skal fylles. Paal Frisvold skriver om dette i sin blogg, og peker på danske Margrethe Vestager som en favoritt.

Europavalget ga et resultat som ganske sikkert vil bety at EU skjerper klima- og energipolitikken i de kommende årene. De to store gruppene i EU-parlamentet, sosialdemokratene og kristeligdemokratene, må lene seg mot de liberale og grønne partiene for å finne flertall. Hva dette vil bety i konkret politikk er ikke så godt å si, men tendensen vil gå i grønnere retning. De liberale – for eksempel Emmanuel Macrons parti – er jo jevnt over mer opptatt av klima- og miljøpolitikken enn de to store.

Hva har vi i vente? Skjerpede klimamål, mer aggressiv politikk for utfasing av fossil energi – kanskje et program for en europeisk «Green New Deal»? Michel Barnier, EUs brexit-forhandler og en av kandidatene til å overta som president i EU-kommisjonen, skrev denne kommentaren om behovet for en «Green New Deal» nylig. EU-valget skaper et politisk rom for «mer» klimapolitikk. Men den må samtidig være i stand til å skape nye jobber og ny vekst, Europa trenger hundretusenvis av nye arbeidsplasser som kan gi folk både inntekter og fremtidstro.

Det er sprikende resultater rundt om på kontinentet, men økende valgdeltakelse og sterkere engasjement er en tydelig trend. Høyrenasjonalistene gjør det bra i noen land, men ikke så bra i andre. Det politiske tyngdepunktet i det nye Europaparlamentet vil ligge mot sentrum-venstre. Den brokete forsamlingen av høyrepopulister og nasjonalister vil sikkert lage uro, men stå utenfor kompromissmaskineriet som i praksis utformer politikken.

Likevel er det på langt nær slik at de høyrenasjonalistiske og populistiske kreftene er slått tilbake. I Italia gjør Matteo Salvinis parti det svært godt, og i Ungarn kan Viktor Orban innkassere en seier. Men når klima- og miljøspørsmål overtar for innvandring som den dominerende saken, så kan bildet endres i mange land. Klima- og energipolitikken fordrer samarbeid og samhandling, alenegang gir ingen resultater.

Storbritannia er et eget kapittel; Nigel Farage gjorde det godt, Brexit-partiet ble det klart største partiet. Men de to EU-vennlige partiene – liberaldemokratene og de grønne – gjorde det også bra. Taperne er Labour og i enda større grad de konservative – som fikk bare ni prosent av stemmene. Splittelsen i folket manifesterer seg, tre år etter at folkeavstemningen fant sted.

Vi så under brexit-avstemningen at det var de eldste aldersgruppene som stemte mot britisk EU-medlemskap mens de yngste var for. Klimaopprøret blant ungdom viser en like viktig tendens. Ungdommen vil ha sterkere klimapolitikk og stemmer grønt. Denne generasjonskløften vil ganske sikkert påvirke politikken i mange land i Europa fremover.