Dette er kronikkversjonen av innlegget jeg holdt på Dagens Næringslivs energikonferanse tirsdag 18. oktober. Innlegget ble trykket i DN den samme dagen.

Snart et år etter Paris-avtalen er det grunn til å rope varsku. Nye tall fra Bloomberg New Energy Finance viser at investeringene i fornybar energi i 2016 vil være vesentlig lavere i år enn fjorårets rekord på snaut 350 milliarder dollar, trolig mellom 20 og 30 ned prosent på årsbasis. Tredje kvartal var særskilt dårlig, 43 prosent lavere enn tilsvarende periode i fjor. Fjerde kvartal kan overraske positivt, men likevel. Investeringene faller både i Kina, USA, Japan og Europa. Det hjelper, selvsagt, at både vind- og solenergi blir billigere. Utbyggere får mer for hver dollar. Likevel er dette alarmerende tall.

Karbonbudsjettene fra FNs klimapanel forteller oss om sammenhengen mellom totale utslipp og den ventede temperaturøkningen. Et blikk på det gjenværende karbonbudsjettet gir en dyster fortelling. Paris-avtalen setter mål om at oppvarmingen skal begrenses til 1,5 grader, altså en skjerping i forhold til togradersmålet. Med dagens utslippsnivå vil det gå bare ni år før atmosfæren er tilført så mye CO₂ at det er 50 prosent sjanse til at det stopper på 1,5 grader. Tilsvarende har vi 20 år på oss for at vi med 66 prosents sannsynlighet kan stoppe på 2 grader, og 28 år på at togradersmålet kan oppfylles med 50 prosent sannsynlighet.

Karbonbudsjettene illustrerer hvor mye det haster med å skru opp tempoet i omstillingen. Løftene som ble innsendt fra nær alle land foran Paris-toppmøtet er ikke på langt nær nok til å sikre utslippsreduksjonene som trengs. De gir en utflating, men ikke det bratte fallet som er nødvendig.

Det er mange årsaker til at farten i det grønne skiftet er for lav. I mange land, både i Europa og ellers, er politisk usikkerhet en viktig faktor. Samtidig skaper overgangen fra et sentralisert og fossilt – til et desentralisert og fornybart – energisystem noen opplagte problemer. Markedene forstyrres når det kommer vind- og solenergi inn i store omfang. Investorer ser usikre markedsforhold og ustabile politiske regimer – det er logisk å holde hardt på lommeboken. Samtidig er det ingen tvil om at mange av det gamle og fossilbaserte regimets tyngste aktører ser seg tjent med at omstillingshastigheten holdes nede. Energiskiftet går fort nok til å true deres forretningsmodeller, men for sakte til å sikre et så bratt fall i utslippene at Paris-avtalens mål holdes innenfor rekkevidde.