Den ferske rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) gir klar beskjed om at verden må gjøre mye mer, mye raskere for å bremse klimaendringene.

Dette «mye mer» er faktisk mulig. Krigen i Ukraina har satt fart på den grønne energiomstillingen. I fjor var globale investeringer i vind- og solenergi for første gang større enn investeringene i olje- og gassvirksomhet.

Tidsskriftet The Economist anslår at den grønne omstillingen har akselerert med fem til ti år, ikke minst i EU og USA. Det er mye snakk om at den amerikanske Inflation Reduction Act(IRA) trekker grønne investeringer til USA. Derfor forbereder EU nå et europeisk støtteprogram som en respons. Fra før har Kina sterke støtteordninger.

Men de gode nyhetene er dessverre ikke jevnt fordelt. Afrika har rundt 60 prosent av det globale potensialet for solenergi, men der har investeringene gått nedde siste årene og utgjorde i fjor kun 0,4 prosent av verdens totale solenergiinvesteringer.

Også solrike land som India og Brasil opplever at fornybarselskaper flytter investeringene sine til USA fordi IRA-støtten gjør det mer lønnsomt å satse der. Når et tilsvarende støtte-program nå innføres for Europa, vil utviklingen forsterkes: ren energi blir enda dyrere i de regioner som har de største ubrukte ressursene. Et fornybarprosjekt i Afrika sør for Sahara vil ha en kapitalkostnad som er flere ganger større enn et tilsvarende prosjekt i Tyskland. Det er dårlig for den globale energiomstillingen, og dårlig for økonomisk utvikling og jobbskaping i utviklingsland.

• Les også: Hovedpunkter fra FNs klimapanels siste rapport

Det mangler ikke kapital i verden, men den skygger unna Afrika og mindre utviklede land i Latin-Amerika og Asia når grønne investeringer i USA, Europa og Kina blir massivt subsidiert. Det er derfor høy risiko for at verdens klimainnsats har et tapt tiår – foran seg. Vel å merke hvis ikke det treffes mottiltak for å snu utviklingen.

Den politiske oppmerksomheten om problemet vokser i verden omkring oss. Flere peker på at de multilaterale utviklingsbankene må bidra med mer risikokapital. Bridgetown-initiativet fra Barbados’ statsminister Mia Mottley får økende støtte i forkant av de såkalte vårmøtene i Verdensbanken og IMF i april. Nylig krevde den amerikanske finansministeren Janet Yellen at Verdensbanken må trappe opp sin klimafinansiering. Hun er ikke alene om dét. Men hvis Verdensbanken og andre globale finansaktører skal trappe opp, bør de kapitaliseres opp.

Også andre løsninger kan tenkes — og må tenkes — for å unngå det tapte tiåret. Utviklingsbankene og vestlige lands myndigheter kan f.eks. bidra til å utvikle karbonmarkeder i Afrika og andre regioner, slik at investeringer som erstatter fossil energi, premieres med en karboninntekt. Og ikke minst kan rike land gå sammen om å risikoavlaste private investeringer i fornybar energi og bærekraftig jordbruk i utviklingsland.

Seks sentrale norske næringslivsledere har i Dagens Næringsliv foreslått at Norge bør la seg inspirere av en svensk garantiordning som har hatt svært gode resultater med å utløse private investeringer. De påpekte at Norge med våre ekstraordinært høye inntekter fra klimaskadelig virksomhet er i en enestående posisjon til å ta globalt lederskap.

Det store finansieringsbehovet er slått fast av blant andre FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået (IEA). Privat kapital kan dekke det meste av behovet, men det trengs altså offentlig risikoavlastning. En tung internasjonal ekspertgruppe har beregnet at det trengs 300 milliarder kroner mer i subsidiert finansiering fra den rike verden. Det utgjør ifølge Financial Times 0,05 prosent av samlet BNP i den rike verden.Sett i forhold til kostnadene ved klimaødeleggelser er dette et beskjedent beløp.

Det er ikke finansiell kapasitet som er problemet. Ei heller teknologisk. Det er politisk kapasitet det står på. Flere internasjonale ledere har vist til at Norge har kapasitet til å ta lederskap, og det er det grunn til. Vår statsminister har uttalt at Norge er en overskuddsnasjon. Det har aldri vært riktigere enn i dag.